Orienteringsforbundet har i det siste fornyet og forsterket innsatsen for å få flere og bedre utøvere i alderen 16-23 år. Etter overenskomst med trenerforeningen vil undertegnede skrive en serie artikler om løperutvikling, o-tekniske hovedoppgaver og basisferdigheter i løpet av den kommende vinteren. Målsettingene med dette er flere; definere o-tekniske basisferdigheter, gi konkrete tips og provosere for å bidra til debatt. Samt ha det gøy! (Håper noen andre også synes at forkortelsene er litt artige). Artiklene er ikke vitenskapelige, men er bygget på 40 års nært samliv med orientering som aktiv, løypelegger, leder, trener samt flere år som synfarer/karttegner.

1. Løperutvikling I: BLUE
2. Løperutvikling II: MOSS
3. O-teknisk hovedoppgave I: Å finne veivalg VIRUS
4. O-teknisk hovedoppgave II: Å sammenligne veivalg LEGO
5. O-teknisk hovedoppgave III: Å gjennomføre veivalg COCOS
6. Å løpe rett fram I: Vhja kurvedetaljer
7. Å løpe rett fram II: Vhja planbildedetaljer
8. Å løpe rett fram III: Vhja kompasset
9. Å løpe rett fram IV: Vhja lyd og lys
10. Oppsummering ICE og O=PI

4) O-teknisk hovedoppgave II: Å sammenligne veivalg
Mitt utgangspunkt er at det finnes tre serielle oppgaver som må løses for hvert strekk i enhver o-løype og at disse er:

• Å finne veivalg
• Å sammenligne veivalg
• Å gjennomføre veivalg med huskeregelen ICE fra de engelske oversettelsen ”Identify, Compare and Execute route-choices”. (ICE eller is har en dobbeltbetydning, det henspiller også på at mental styrke eller iskaldhet er særdeles viktig i orientering). Veivalg er definert som valgte vei fra en post til den neste. Noen skiller mellom veivalg og trasevalg (eller microveivalg) hvor trasevalg (mikroveivalg) betyr den eksakte løpsvei innenfor et hovedveivalg, men her er alt inkludert i begrepet veivalg.

Å sammenligne veivalg betyr å bestemme tidsforbruk ved optimal gjennomføring og orienteringsteknisk vanskelighetsgrad for to eller flere alternative veivalg på et strekk i en orienteringsløype. Veivalgene som skal sammenlignes er altså funnet og definert på forhånd. I noen tilfeller vil det eksakte trasevalget innenfor et hovedveivalg bli bestemt først i løpet av gjennomføringen av et veivalg, men dette ser vi bort fra i det videre. For å gjøre framstillingen enklere vil vi også i det videre anta at rett-på veivalget skal sammenlignes med et høyreveivalg.

Hvilke ferdigheter må beherskes for å sammenligne kvantitativt veivalg? Jo, vi må kvantifisere effekter av forskjeller i lengde, stigning, løpbarhet/sikt og orienteringsteknisk vanskelighetsgrad for veivalgene. Det finnes altså fire basisferdigheter, og disse har huskeordet LEGO for de omtrentlige engelske oversettelsene Length, Elevation, Green(ness) og O-technical difficulty. (Lego har en dobbeltbetydning, det henspiller også på at lek og moro er viktig for å få positiv utvikling som o-løper).

Det første er å bestemme veivalgenes lengde. Såfremt det er mer enn et alternativt veivalg fra VIRUS-grovsorteringen (jfr kap. 3) vi har gjort, må vi finne ut hvor mye lenger veivalg to (og ev tre) er i forhold til det korteste. Hvorfor må vi gjøre dette? Jo, fordi det kan være at ekstra lengde for det andre (ev tredje) veivalget oppveies av mindre stigning, bedre løpbarhet/sikt og/eller lettere orientering.

I det videre ser vi på et typisk strekk i en o-løype og antar at det tar 100 sekunder. Dette tilsvarer et strekk på 333 m i vanlig, hvit skog med normert løpshastighet på 3.33 m/s eller 5 min/km. Klarer du ”se” hvor lange rundt-veivalgene er i eksemplene under. Lengdevurdering er en viktig basisferdighet i orientering! Men trener vi på dette bevisst og rendyrket? Jeg tror dessverre svaret er nei, men ville bli gledelig overrasket om noen av våre mange o-talenter behersker dette. Kanskje de beste til dette er de som driver skiorientering eller terrengsykkelorientering?

Synes du at disse oppgavene var lette? Vit da at virkelige utfordringer ofte er mye vanskeligere, også verre enn eksemplene vist nedenfor. Klarer du å ”se” hvor lange de grønne venstreveivalgene og de blå høyreveivalgene er i oppgave 6 og 7? Svarene finnes nederst i artikkelen, men prøv først selv!

La oss nå anta at rett-på veivalget på 333 m i hvit skog medfører 3 kurver opp og ned, mens et venstreveivalg er X m lenger, men helt flatt. Forutsatt at løpbarhet/sikt og o-teknisk vanskelighetsgrad er like, hvor mye lenger kan venstreveivalget være? Kvalifiserte gjetninger er at 1 m oppover tilsvarer 3 til 10 meter bortover. Min anbefalte verdi, som er en blanding av erfaring, gjennomsnittsberegning og forenkling (det er greit med et rundt tall) er 5. Dette inkluderer da hva man sparer når man løper nedover i forhold til flatt terreng. Dette betyr at venstreveivalget vil være raskest dersom det er mindre enn 3*5*5 = 75 meter lenger rett-på alternativet. Dette kan også uttrykkes relativt, det må være mindre enn 75/333 = 22.5% lenger.

I neste omgang må vi sammenligne løpbarhet, hva om rett-på veivalget går gjennom mellomgrønn skog, hvor langt rundt i hvit skog kan vi da løpe? Her vil mange si at dette avhenger av terrengtype, landsdel og land. Andre vil si at det avhenger av tidspunkt på året og av synfareren. Alle har rett, men uansett må vi ha noe å gå ut fra. Og det har vi i kartnormen!

Hvit skog skal ha 80-100 løpbarhet, mens mellomgrønt skal ha 20-60%. Tar vi øvre verdi for begge (5 min/km er oppgitt som eksempel på 100% løpbarhet i normen) får vi at rett-på i mellomgrønt tar 100/60*100 = 167 sekunder eller 67% mer. Tilsvarende tall for lysegrønt og helgrønt er 25% og 500%.

Vei, sti, jorde, voll, plass og plen er de vanligste eksemplene på forbedret løpbarhet. Men det finnes jo mange, hvor er det enkle tabellene for lavere og høyere hastighet, både relative og absolutte verdier, som vi kan gi til og lære bort til våre o-talenter? Kvantifisering av forbedret og forverret løpbarhet til lengde er en basisferdighet som det må trenes mer på, men hvor er grunnlagsmaterialet?

Til slutt må vi prøve å kvantifisere o-teknisk vanskelighetsgrad. Her vil jeg begynne med å argumentere for at vi alltid bør ta veivalg som vi er sikre på å beherske. La oss si at vi ikke gjør det, men heller velger veivalg hvor vi har en risiko på 50% på å få en ”resultatødeleggende” stor bom. Hvor stor en resultatødeleggende bom avhenger om det er sprint, mellomdistanse eller langdistanse, men 20 sekunder (sprint) 1 min (mellomdistanse) og 2 min (langdistanse) kan være typiske tall i senior eliteklassen. I juniorklassen vil kanskje tallene være 1.5 ganger høyere og i ungdomsklassen 2.0 ganger høyere.

Hvor stor sjanse for å få et resultat vi er fornøyd med har vi da dersom det er 3-6 strekk av denne typen i løypa? Sannsynligheten er kun 12.5% med 3 strekk og synker raskt dersom det er flere strekk som løpes med stor risiko. Sjansen for et bra resultat med 6 slike risikostrekk er kun ca 1.5%! Selv om bomrisikoen er satt til 0 for alle øvrige strekk! Selv om vi er 90% sikre på å unngå stor bom på seks strekk og 100% på resten er sannsynligheten for et resultat vi er fornøyd med kun 53%.

Også for å unngå tidstap ved nøling og usikkerhet underveis bør vi velge sikre veivalg. Erfaring tilsier at man lett kan tape 10-15% eller 10-15 sekunder på nøling på et vanlig 100 sekunders strekk. Hvor mye en skal investere i ekstra lengde eller tid for å redusere sjansen for bom er avhengig av generelt o-teknisk nivå. Det er også opplagte forskjeller mellom (urbane) sprinter og mellom- og langdistanse, samt mellom korte og lange strekk på mellom- og langdistanse.

Følgende tommelfingerregel anbefales for senior eliteløpere. Sprint 2%, kortere krevende strekk på mellom og langdistanse 10%, langstrekk 5%. Gode juniorløpere kan gange disse tallene med 1.5, gode ungdomsløpere med 2.0.

Det er på tide å illustrere hvordan en kan finne og sammenligne veivalg. Jeg har valgt et langstrekk (stekk 8) fra herreklassen i mellomdistanse ved O-festivalen i år. Det finnes både strekktider og GPS-traseer for de beste løperne slik at resultatene i hvert fall i noen grad kan etterprøves. Originalkartet er vist til venstre.

Først må vi finne aktuelle veivalg. Da bruker vi VIRUS-regelen, jft kapittel 3. Det er ikke upasserbare hindringer eller sperrede områder. I-elementet (Illegal areas) kan en da se bort fra her.

Områder med forbedret løpbarhet (Runnability R-elementet) er skravert gult. Det er stort sett stier som går noenlunde i løpsretningen.

Områder med forverret løpbarhet (Undergrowth U-elementet)er skravert grønt. Det er her dels grøntområder, dels hogst med undervegetasjon, men også skrålier med skrenter og blokkfelt.

Toppen av åsen er skravert brunoransje da passering her vil medføre ekstra, unødvendig stigning (Steepness S-elementet).

Den oppmerksomme leser (som helst sikkert er en erfaren, ivrig og dyktig o-løper, alle andre har falt av for lenge siden) vil nå trolig være i stand til å gjette de aktuelle veivalg. De er vist til venstre.

Hvor stor forskjell i tid tror du det er mellom disse veivalgene?

Noen av de beste løperne fant og brukte et annet raskt veivalg. Hvor tror du dette veivalget går? Hvorfor er dette veivalget likevel dårligere enn de tre som er vist til venstre.

Svar følger i neste kapittel, men LEGO er et hint. (Svar på lengdeoppgaven er 133-141-121-141-138 og 190-167-226-265. Hvor nær kom du?)

Som juniorløper løp jeg fire ganger NM individuelt og stafett. Selv om jeg fikk endel bra plasseringer individuelt med andreplass som 20-åring som best, løp jeg hvert år bedre eller mye bedre på stafetten. Hva skyldes dette?

Her kan jeg nevne dårlig kart rundt førsteposten, uflaks med trekningen av startrekkefølgen og lignende ting, men hovedårsaken var nok for høyt spenningsnivå og for dårlige mentale, o-tekniske og fysiske forberedelser. Fire konkrete råd:

1. Skaff deg en trener som du har tillit til og som du kan diskutere og trene mentale og o-tekniske ting sammen med.
2. Reis en tur til regionen der NM foregår noen måneder før konkurransen slik at du kan trene o-teknisk i lignende terreng
3. Tren hardt inntil 1-3 uker før NM, det er ikke mulig å hvile seg i form særlig lenge.
4. Reis til NM to dager før løpet slik at du har tid til et prøveløp hvor du kan drille o-teknikk, opparbeide selvtillit og fysisk tenne kroppen.