Orienteringsforbundet har i det siste fornyet og forsterket innsatsen for å få flere og bedre utøvere i alderen 16-23 år. Etter overenskomst med trenerforeningen vil undertegnede skrive en serie artikler om løperutvikling, o-tekniske hovedoppgaver og basisferdigheter i løpet av den kommende vinteren. Målsettingene med dette er flere; definere o-tekniske basisferdigheter, gi konkrete tips og provosere for å bidra til debatt. Samt ha det gøy! (Håper noen andre også synes at forkortelsene er litt artige). Artiklene er ikke vitenskapelige, men er bygget på 40 års nært samliv med orientering som aktiv, løypelegger, leder, trener samt flere år som synfarer/karttegner.

1. Løperutvikling I: BLUE
2. Løperutvikling II: MOSS
3. O-teknisk hovedoppgave I: Å finne veivalg VIRUS
4. O-teknisk hovedoppgave II: Å sammenligne veivalg LEGO
5. O-teknisk hovedoppgave III: Å gjennomføre veivalg COCOS
6. Å løpe rett fram I: Vhja kurvedetaljer
7. Å løpe rett fram II: Vhja planbildedetaljer
8. Å løpe rett fram III: Vhja kompasset
9. Å løpe rett fram IV: Vhja lyd og lys
10. Oppsummering ICE og O=PI

3) O-teknisk hovedoppgave I: Å finne veivalg
Mitt utgangspunkt er at det finnes tre serielle oppgaver som må løses for hvert strekk i enhver o-løype og at disse er:

• Å finne veivalg
• Å sammenligne veivalg
• Å gjennomføre veivalg med huskeregelen ICE fra de engelske oversettelsen ”Identify, Compare and Execute route-choices”. (ICE eller is har en dobbeltbetydning, det henspiller også på at mental styrke eller iskaldhet er særdeles viktig i orientering).

Veivalg er definert som valgte vei fra en post til den neste. Noen skiller mellom veivalg og trasevalg (eller microveivalg) hvor trasevalg (mikroveivalg) betyr den eksakte løpsvei innenfor et hovedveivalg, men her er alt inkludert i begrepet veivalg.

Å finne veivalg betyr å oppdage et veivalg på kartet og krever at løperen leiter med blikket. En må se ut til begge sider, og det kan være lurt å begynne både forfra og bakfra. Følgende blikkprosedyre anbefales.

1. Se på strekket riktig vei nær rett fram veivalget.
2. Se ut til venstre for streken.
3. Se ut til høyre for streken.
4. Se fra posten du skal til og bakover langs et mulig venstreveivalg.
5. Se fra posten du skal til og bakover langs et mulig høyreveivalg.

Å finne veivalg er med hensikt skilt ut fra å sammenligne veivalg. Det skyldes at dette faktisk er to ulike tankeprosesser som krever litt forskjellige ferdigheter. Å finne veivalg er en visuell leiteprosess og en kvalitativ sammenligning hvor resultatet er et lite antall aktuelle alternativer. Screening brukes også på norsk om en slik grovsortering. Å finne veivalg i betydningen oppdage på kartet er etter min erfaring en undervurdert ferdighet som det trenes altfor lite på. De største veivalgsbommene skyldes som oftest at løperen ikke fant (i betydningen oppdaget på kartet) det beste alternativet, og ikke at det beste veivalget ble vurdert, men forkastet.

For å finne veivalg må strekket først visualiseres, dvs at utøveren må lage en mental terrengmodell utfra kartet. Terrengmodellering gjøres av såvel nybegynnere som landslagsløpere, men modellen ser nok veldig forskjellig ut. Dette gjelder spesielt relative avstander og vinkler samt tredimensjonale forhold. Å finne veivalg er blitt aktualisert etter at sprintøvelsen ble tatt i bruk. Men også her bruker løypeleggerne de klassiske metodene for å gi løperne veivalgsutfordringer. Dette er å legge strekk i områder med:

• Upasserbare eller ulovlige hindringer, for eksempel stup, murer, gjerder og hekker samt ulovlige områder, for eksempel hager, jorder og viltområder
• Forbedret løpbarhet, dvs høyere løpshastighet enn normalt pga sikt (gult), underlag ofte sti eller vei eller detaljkarakteristika (typisk helt flate og slette områder).
• Forverret løpbarhet, dvs lavere løpshastighet enn normalt pga undervegetasjon (grønt, grønne streker, steinbunn, blokkfelt)
• Stigning, spesielt når rett-på veivalget medfører både motbakker og utforløping.

Dette gir huskeordet VIRUS fra de engelske oversettelsene: Visualisation, Illegal areas, Runnability, Undergrowth and Steepness. (Virus har en dobbeltbetydning, det henspiller også på at det er viktig å unngå skader og sykdom for å få positiv utvikling som o-løper).

Å finne veivalg er ofte relativt enkelt for en erfaren o-løper på stuebordet (eller foran PC’n i våre dager), i en hektisk konkurransesituasjon er det mye vanskeligere. Hvor mye tid skal en bruke på å leite etter det beste veivalget, ofte er jo omtrent rett på eller det første alternativet som oppdages best likevel? Det finnes ikke noe fasitsvar på dette, men gode løyper tvinger av og til løperne ut på omgående veivalg. Og det mest iøynefallende veivalget skal ikke være best på alle strekk. Da må en faktisk leite med blikket og visualisere. Men bare dersom noen av de fire ”(V)IRUS” elementene over er aktuelle for strekket. Alle strekk kan grupperes etter antall aktuelle veivalg, og en bør aldri ende opp med flere enn tre alternativer. Disse benevnes enkelt som, rett-på, venstre og høyre. Resultatet fra denne prosessen, å finne veivalg, skal være ett, to eller tre aktuelle alternativer. Flere enn tre veivalg har vi i o-løp ikke tid til å analysere mer grundig og sammenligne kvantitativt.

I resten av denne artikkelen brukes sprintfinalen under årets verdensmesterskap for veteraner World Masters Orienteering Championships (WMOC) for forklare hvorfor strekk i en o-løype har ett eller flere veivalg. Løypa er H70-klassen og den er tilsendt meg fra vinneren Gunnar Lerfald. Gratulerer og takk til Gunnar som også har tegnet inn sine vinnerveivalg.

Først kan vi slå fast at WMOC finalen gikk i Olympiaparken i Sydney Australia. Det var derfor en urban sprint med meget godt løpsunderlag overalt, asfalt, steinhelle, plen eller parkstier. Det var heller ingen høydeforskjeller av betydning. Dette betyr at ulike veivalg kun kan framtvingens ved å legge streken over upasserbare hindringer. Dette elementet ble til gjengjeld brukt veldig mye, men det gjøres jo konsekvent på alle urbane sprinter. Av de 16 strekkene på H70 løypa (inkludert strekket til mål), er det mulig å løpe helt eller nesten rett fram til 7., 8., 13. og 15. post. Siden det ikke er løpbarhetsforskjeller eller høydeforskjeller i løypa er det opplagt at en skal løpe rett fram her. På de øvrige strekkene må en løpe venstre eller høyreveivalg, men til 1., 6., 9., 10. 11. er det så stor forskjell på lengden at det i praksis kun finnes ett veivalg. Videre var det siste strekket synlig fra samlingsplass, og de fleste seint startende hadde bestemt seg for å løpe til høyre her allerede før start. Dermed gjenstår kun 6 strekk for nærmere vurdering.

En oppsummering er vist i tabellen nedenfor.

 Tabell 1: Grovsortering av strekkene i WMOC H70 sprint finale etter aktuelle veivalg.

Denne framgangsmåten kan brukes til løpsanalyse og klargjøre for o-løpere hvorfor noen strekk er vanskeligere og mer avgjørende enn andre.

Til tross for at Gunnar Lerfald gjør et meget godt løp og vinner klart har han to dårlige strekk, nemlig strekk 3 og 14. Til tredje velger han ikke noen av de to aktuelle veivalgene, og til nest siste post bommer han under gjennomføringen av veivalget sitt. Dette stemmer overens med antagelsen om o-løpere som oftest taper tid fordi de ikke finner (i betydningen oppdage på kartet) det beste veivalget eller på dårlig gjennomføring. Tidstap som skyldes at løpere har vurdert, men forkastet det beste veivalget er sjeldnere; og tidstapet knyttet til dette er i så tilfelle ofte minimalt.

Som ungdomsløper deltok jeg i hovedløpet fire ganger med plass-serien 73-1-32(?)-4. Vil trekke fram løpet som 15 åring spesielt. Dette løpet ble arrangert av POL, og jeg deltok altså som tittelforsvarer på hjemmebane. Inn mot første post var jeg i ferd med å bomme, men stoppet opp og leste meg inn og begrenset tidstapet til ca 15 sekunder. Og nøyaktig det samme hadde skjedd året før. Da ga det meg ro og selvtillit. Jeg kom inn i flytsonen og fikk til slutt en klar seier. Men på hjemmebane fikk jeg en uventet kommentar fra postmannskapet, og det førte til at jeg løp altfor fort mot andreposten i det o-teknisk svært krevende terrenget. Det ble storbom der, og jeg fikk til slutt en elendig plassering. Diverse POL-ere og lokalpressen hadde nok hauset meg opp ganske mye før løpet også, og”anti-sekunderingen” på første post ble derved dråpen som fylte begeret.

Heldigvis kom denne erfaringen konkret til nytte i 1997. Min nevø Christian Wiig Bøen kom da i akkurat samme situasjon som sin onkel 23 år tidligere. Han skulle som femtenåring forsvare en hovedløpsseier på hjemmebane i Porsgrunn. Jeg pratet endel med Christian om at han ikke måtte la seg stresse av andre POL-ere eller lokalpressen, men konsentrere seg om de o-tekniske oppgavene. (Og de hadde vi drillet på to spesialtreninger i naboterrenget til der hvor hovedløpet gikk). Det endte med en suveren seier, forøvrig foran Helge Haugen som nå spiller fotball i tippeligaen for Tromsø (tidl. Brann), og onkel jublet nesten like mye som foreldrene og besteforeldrene. Læringen må bli: 1) Nevøen hadde en bedre medfødt vinnerskalle enn onkelen. 2) Erfaringsoverføring mellom generasjonene er, i hvert fall til dels, mulig. 3) Du skal holde kjeft dersom du er postmannskap i o-løp! 4) Du må i dag være forberedt på alle mulige rare sekunderinger og kommentarer ved passering av samlingsplass og publikumsposter.