Under gullalderen fra 80-tallet kunne et løp ha klassene H21E1, H21E2, H21AL1, H21AL2 og H21AL3.

Disse klassene var gjerne proppfulle av solid trente orienteringsløpere.

I tillegg kom diverse B-, C og N-klasser som også huset seniorløpere.

Et univers av feilvalg fra sentralt hold siste 25 år, som vi i denne omgang lar ligge i bero, har gjort at den brede junior- og senioraktiviteten har smuldret hen.

Med det som følge er et stort omfang av rendyrkede klasser for disse aldersgruppene ikke lenger bærekraftig.

Nettavisen OPN.no har lenge målbåret et budskap om forenklet regime rundt arrangementene, herunder en strømlinjeforming av klasseutvalget, tilpasset løpets deltakermasse.

Slikt sett er det både fornuftig og riktig av Norwegian Spring og deres SOLrenningen søndag 19. april å legge seg på en linje hvor de justerer kursen.

Og dette har de virkelig gjort.

For A-klassene vi normalt forbinder med juniorer og seniorer er rett og slett barbert bort - feid under teppet.

For disse løperne står vi nå igjen med D/H17-18E, D/H19-20E og D/H21E.

Løypelengdene er i nevnt rekkefølge 6,1/7,9 km - 6,4/10,3 km og 9,3/15,3 km.

De som definerer seg som satsende finner sin plass der.

Røkla av de rutinerte o-mosjonistene blant juniorer og seniorer, kan på sin side boltre seg seg i 17AK, 17AL, Direkte AK og Direkte AL.

Løypelengdene i disse klassene ligger for herrenes del fra 3,9 til 7,9 kilometer.

Det er meget nødvendig at ting forenkles i norsk orientering. Byråkratiet på både arrangør-, klubb- og forbundsnivå er langt større enn hva aktiviteten og medlemsmassen skulle tilsi.

I så måte er ovenstående et godt steg i riktig retning.

Samtidig skal vi tillate oss å ha flere tanker i hodet samtidig, og da ser vi at det er et uromoment om vi fokuserer på løperne i H21-kategorien.

Nå må de løpe enten H21E (elite) på 15,3 km, eller så løper de H17AL (A-lang) som måler 7,9 kilometer.

Det er veldig riktig at hovedklassen for menn ligger på nivå +/- 15 km i en slik mønstring som SOLrenningen og Norwegian Spring.

Ikke minst som følge av at det er gjennom norske langdistanseløp i orientering som o-sportens beste norske utøvere matches og forberedes inn mot internasjonale oppgaver.

Det er også en kjennsgjerning at norske løpere som rendyrker sin satsing inn mot sprint og mellomdistanse i all hovedsak faller totalt igjennom når de møter løpere som har bygget stor kapasitet gjennom harde og tøffe langdistanseløyper i orientering.

Slik sett burde (må) løpere som hevder de er satsende ta en 15 kilometer på strak arm. I norske terreng betyr dette +/- 90 til 105 minutter i vinnertid og naturlig nok noe mere for de som enten er på vei opp eller på vei ned i sin o-karriere.

Om vi tar utgangspunkt i 6 og 7 minutter på kilometeren vil vinnertiden i H17AL under SOLrenningen havne i landskapet 48 til 56 minutter.

Da ser vi raskt at det mellom vinnertidene i H21E og H17AL skiller så mye som 42 / 49 minutter.

Dette er relativt mye, ikke minst når dette kommer på toppen av allerede unnagjort løpstid.

Og om vi da samtidig tar høyde for at et delmål med norske orienteringsløp, spesielt stormønstringene, er å videreforedle løpere som viser evne og vilje til å bli slagkraftige i internasjonale sammenhenger, burde det finnes et steg mellom 8 og 15 km.

Løyper rundt 10 kilometer er hensiktsmessig i mange sammenhenger, for eksempel ved opptrening etter en skadeperiode, eller i perioder hvor totalbelastningen av ulike årsaker er på et nivå som gjør at man ikke bør presse seg gjennom drøyt 15 kilometer, med videre.

Det bør som utgangspunkt alltid være en H21AL-løype i langdistanseløp som måler cirka 9,5 til 11,5 km - Altså vinnertid i området +/- 60 til 75 minutter.

Så fyller man ved behov på med H17AL på rundt 6-8 km og H21E på 13-16 km.

Uansett, et samlet O-Norge bør applaudere at Norwegian Spring og SOLrenningen rister i klassetilbudet!

Kommentar Geir Nilsen
Redaktør OPN.no