Orientering har bare vært TV-, eller skal vi si fjernsynsidrett en gang, det var høsten 1968. Det norske folk var lykkelig uvitende om at det en gang i fremtiden skulle bli et utall av TV-kanaler, ja verden var fortsatt i svart-hvitt.

”Kor e’ alle heltane”, synger Jan Eggum, og når det gjaldt orientering var det ingen tvil om hvem som var helten på den tida, det var Eggums Bergens-kollega, Åge Hadler. Ja, og så Ingrid (Hadler).

Grunntanken i NRK den gangen var at alle skulle få sitt. Det betydde en underlig lapskaus av folkemusikk, landbrukshalvtime, melding om fiske, ”Vi går ombord”, og når det gjaldt sport på TV, en Sportsrevy med litt fotball, litt friidrett, orientering, bordtennis, håndball og turn med Åge Storhaug fra Klepp.

Men det skulle altså handle om høsten 1968 da vi virkelig var inne i varmen. Leder for propagandakomiteen i forbundet, Kåre Holt Hansen sto på god fot med Rolf Rustad i TV- sporten.

Rustad hadde voktet målet for det norske håndballandslaget og hadde en bred idrettsinteresse. Rustad var en virkelig venn av orienteringen.

I begynnelsen av september 1968 lagde disse to en TV-stafett i orientering på Kolbotn. Det hele foregikk på en hverdagsettermiddag, det skjedde på kort varsel og jeg tror det stort sett var østlandslag med. Og det var bare herrestafett!

Dette var skikkelig stas, jeg løp på NLHIs andrelag og jeg husker vi var veldig opptatt av å løpe så elegant og uanfektet som mulig i den ene kamerasonen som var underveis, ei sugende myr.

Botne vant for øvrig foran Eiker og med NLHIs førstelag på 3. plass.

Jeg tror det var noen valgfrie poster på første, men deretter var det ”rak kavle”.. Det hele ble redigert og sendt noe forskjøvet senere samme kveld. Det var kamp om stolene i kjellerne i Pentagon, tenk NLHs idrettshelter på fjernsyn!

Jubelen sto i taket da NLHIs ankermann, en totalt utslitt Hans ”Gus” Gustavsen åpenbarte seg på skjermen, helt på halen av ei diger klynge som kjempet om bronsen.

Teten stryker forbi siste post, ”Gus” ser’n, kaster seg over klippetanga og sprinter i mål. Hendelsen ble repetert gang på gang i den fine treningsvinteren som fulgte i de klassiske rundene på Ås.

TV-stafetten var en kjempesuksess, trolig også seermessig. Nordmenn fikk godta det som kom på skjermen, noe valg hadde de ikke.

Så det sluttet ikke der.

28. – 29. september 1968 ble det andre verdensmesterskapet i rekken arrangert i Linkøping og her satset svensk TV tungt.

Rolf Rustad kommenterte den norske sendingen som varte i timesvis denne grå septemberhelga. Også nå var det stinn brakke i TV-stuene på Pentagon.

Bildene fra Lindkøping-skogene var dramatiske, men hadde selvsagt mye til felles med sendingene fra ski-VM i Holmenkollen to år tidligere, ventebildet med snøtunge graner, klokka som går og Jarle Høisethers bekymrede stemme, ”nå må du snart komme, Gjermund” er blitt en TV-klassiker.

Noe av det samme skjedde i Linkøping. Vårt håp, Åge, kom dårlig i gang. Han ”sklei ut” på vei til andre post og tok et dårlig veivalg til tredje. Da lå han fire minutter bak svensken Sture Bjørk som hadde tatt føringen.

Men vi visste at Åge hadde en utrolig evne til å skjerpe seg i slike situasjoner, og nå kastet han all forsiktighet over bord. Rustad kunne melde at på 16. post, den tredje siste, hadde siststartende Åge utlignet forspranget til Bjørk og landsmannen Kalle Johansson, som hadde gjort et jevnt løp.

Fortsetter nedenfor kartet fra VM 1968

Kartet i VM 1968 var i 1:25 000. Åge feiler på vei til andre og tredje, men henter teten mesterlig opp før han får en avgjørende bom på TV-posten, den 17. Kartet ble aldri mer brukt, umiddelbart etter VM ble det kjørt inn skogsmaskiner i området og de høvlet ned all skogen! Legg merke til at det ikke fins stedsnavn på kartet. Hemmeligholdet var sterkt på den tida.

17. post var TV-post, og Rustad sier; ”nå må du komme, Åge”.

Klokka tikker på skjermen, vi holder pusten. Åge kommer – men for sent. Han har feilet på den tilsynelatende enkle posten og blir nummer tre. Johansson vinner foran Bjørk. Sistnevnte ledet nesten hele løpet, men ble forferdelig trøtt.

For et par år siden hadde Arild Andersen i NRK satt sammen biter av sendingene fra Linkøping 1968 til NRK Arkiv.

Jeg ble slått av hvor dramatiske bilden var, en slags ”film noir” med høstlige skoger, det var søkkbløte leirjorder, tåke, regn og close-ups på stafetten med svenskene Carlstrøm, Øhlund og finnene Salmenkylä og Salminen.

Ikke å forglemme en ung Per Fosser som vant første etappen med fire minutter.

I dag legges VM i tid slik at publikumsløpene kan samle flest mulig. Ingen Viessmann, slik som i VM på ski, er villig til å bruke penger på orientering, så det er vel forståelig.

IOF håper at orientering skal komme inn på TV-kanalene, men hvem ser på TV midt i juli?

Et VM i orientering bør være på TV, det tror jeg de fleste o-interesserte er enige i. Men hvorfor ikke forsøke å forenkle mesterskapet, bruke WRE-listene og kutte ut kvalifiseringsløpene som må til for å skrelle vekk turistene?

PWT – Park World Tour – hadde for så vidt en del for seg, men tidspunktet var kanskje det beste ved det, de arrangerte senhøstes når en del av de andre sommeridrettene begynte å stilne.

Ideelt sett bør VM i orientering arrangeres omtrent på den tiden da vi ventet på Åge i 1968. Publikumsløp kan jo ikke være noen hellig ku, selv om jeg allerede nå kan høre de økonomiske innvendingene.

At det går an å tenke annerledes i vår tid viste den europeiske friidrettsunionen med et kort-EM i sommer. Mot alle odds ble det en kjempesuksess.

Jeg tror også orientering må tenke i litt andre baner i så måte.