Gjennom 30-40 år, og vel så det, har melodien vært at klubber bør slå seg sammen, spesielt hvis det butter litt i mot.

Et av flere motiv har ofte vært at man da kan stille slagkraftigere lag til 10Mila. Slik sett har den svenske stor-stafetten og også den finske varianten Jukola påvirket iveren etter endringer i den norske klubbstrukturen.

Eksakt hva de ulike motivene skal ha vært for å vurdere klubbsammenslåing og hvordan de har vært vektlagt vet klubbene og deres medlemmer selv best.

Men sett fra utsiden virker det lite optimalt, både for regionen, og for norsk orientering som helhet dersom dagens klubbstruktur i for eksempel Follo innsnevres ytterligere.

Man bør heller gå i stikk motsatt retning gjennom å bedrive fødselshjelp inn mot hvite o-flekker på Follo-kartet, slik at den slagkraftige strukturen fra 70- og 80-tallet, gullalderen for o-sporten, gjenskapes.

La meg belegge dette med noen fakta:

3. desember 1985, om jeg erindrer datoen rett, ble Lillomarka Orienteringslag stiftet. Jeg var selv blant de første til å melde meg inn. Det var en god tanke for meg personlig, men en dårlig tanke for o-idretten - Jeg innrømmer gjerne det!

Min egen bakgrunn var i hovedsak fra Hasle/Løren IL, selv om jeg også hadde vært en snartur innom SF Grei, men primært var det altså o-gruppene i Sportsforeningen Grei og Grorud IL som fant sammen.

I overgangen 70- til 80-tallet var det godt liv i en rekke o-grupper rundt omkring i Groruddalen. Det fantes ingen rendyrkede o-klubber og akkurat det var nok et sårt savn for mange.

Men likefullt hadde fleridrettslagene Ellingsrud, Høybråten og Stovner, Romsås, Haugerud, Årvoll, Hasle/Løren, Grei og Grorud levende og slagkraftige o-miljøer.

Klubbene dekket hver sine geografiske og nokså folkerike områder av dalen og i sum var store deler av Groruddalen dekket med et lokalt forankret orienteringstilbud, selv om det var noen få drabantbyer og mer etablerte områder som dessverre var hvite flekker selv den gang.

Hvert år ble det arrangert Groruddalsmesterskap i orientering. Dette mesterskapet ble gjerne lagt utenfor Grorddalen, f.eks. ute i Enebakk og i Nittedal, slik fikk ingen fordeler av hjemmeterreng.

Groruddalsmesterskapet var populært og jeg sitter nå med resultatlista fra dette mesterskapet i 1982 foran meg. Da ble mesterskapet arrangert ved Skedsmo Skytterlags bane i Skjetten.

Selv måtte jeg se meg slått av Audun (Berstad), Odd Arne (Lian) og Stig (Sønsterudbråten) i nevnt rekkefølge, men 4. plass blant 19 deltakere i H15-16 gjør at jeg i alle fall nå i ettertid er fornøyd med plasseringen, selv om medaljen glapp med et lite minutt.

En trøst var nok at klubben jeg løp for, som nevnt Hasle/Løren IL, ble nr. 3 av 8 i lagkonkurransen for hele Groruddalsmesterskapet totalt sett, kun slått av de 2 store, sterke og dominerende i Groruddalen på den tiden, Grei og Grorud.

At det som den gang ble sett på som den lokale eliteklubben, Årvoll, bare fikk 6. plass i lagkonkurransen var noe vi levde meget godt med vi i Hasle/Løren, der vi hadde (har) tilhold nesten rett på andre siden av Trondheimsveien, enn hva Årvoll hadde (har).

Også de andre barn-, ungdom- og juniorklassene hadde godt med deltakere.

11 løpere deltok i D12, 10 i D13-14, 9 i D15-16, 10 i D17-18 og 3 i D19-20. Klubbtilhørigheten var fra alle 8 klubber. Dette viser at det ble jobbet bra med orientering i store deler av dalen.

Om vi ser på de voksne damene var det 7 løpere i D21, 10 i D35, 9 i D43 og 3 i D50.

Et par raske kuriositeter før vi hopper over på herrene var at NOF-ansatte (inntil nylig) Reidunn Hallan toppet D21, min mor som har fått plass i siste utgave av O-boka kom på pallen i D35 (det gjorde for øvrig også min bror i H17-18, så oppvasken måtte nok jeg ta denne dagen, sammen med min far som også var utenfor pallen i skogene ved Skjetten).

Videre ser vi at Grete Benjaminsen vant D50. Sistnevnte er mor til ildsjelen Vidar (blant mye annet den ene av O-bokas fedre og også tidligere OPN.no-journalist) og farmor til blant andre Andrine, som herjer i juniorklassene i dag, pluss at hun er søster til spreke Bjørn Larsson, som dere tidligere i år kunne se som o-løper på NRK på tirsdager i serien "Dalen vår".

Så litt tall fra herrene. H12 samlet 13 deltakere, 18 løp i klasse H13-14, som nevnt var det 19 i H15-16, 6 i H17-18, 6 i H19-20, 12 i H21, 20 i H35, 14 i H43, 9 i H50 og 4 i H56.

Vi kan ta et par raske kuriositeter fra herreklassen også. Nevnte Vidar Benjaminsen vant H19-20. Senere ble han verdensmester i skiorientering og i dag er han primus propell i Lillomarka O-lag.

I H21 finner vi Ole Kjell Langmyren. Så sent som i år har han vært helt i toppen i sin nåværende klasse. Vi tar også med Tor Drage som vant H43. Hans barnebarn er i dag ofte å finne i resultatlistene i ulike yngre klasser og både herr og fru (Unni) Drage er faste gjengangere på orienteringsløp den dag i dag.

I tillegg var det D- og H15N som samlet totalt 10 deltakere.

Om vi summerer flommen av tall finner vi at Groruddalsmesterskapet torsdag 20. mai 1982 samlet 203 deltakere.

Selv om Groru'darn både var og er folkerik er dette bare en liten geografisk og folketallsmessig snipp av det som den gang var Stor-Oslo orienteringskrets.

Bare 4 dager i forveien hadde Siggerud IL på kartet "Klemma" et løp med 1.577 påmeldte løpere. I "min klasse" (H15-16) var det 117 deltakere. H21 samlet 53 deltakere..

Dette blir litt flyktig, ha meg tillgitt, men når man blar i kart og resultater fra storhetstida, ser man at det er mye sant i det at "aktivitet skaper aktivitet" og at "alt var bedre før".

For i dag er det ikke bare fryd og gammen hva gjelder orientering i Groruddalen. Det som i utgangspunktet var ment å skulle være en sammenslåing av Grei og Grorud's o-grupper ble i praksis en rask blodtapping av hele det fine, spredte og blomstrende o-miljøet i Oslos nordøstre del.

Nær sagt det som var av aktive og mer eller mindre satsende løpere i alderen cirka 15 til cirka 30 år forsvant inn i nystiftede Lillomarka i 1985/1986, noen unntak fantes og det var også de nord-øst i dalen som etter hvert heller valgte å gå inn i O-52 (nå slått sammen med Rælingen OK til Østmarka OK).

Når de mest ivrige ungdommene, juniorene og seniorene forsvant fra en rekke klubber forsvant mye av motivasjonen og drivkraften hos de gjenværende i de 8 opprinnelige klubbene.

Situasjonen i dag, slik jeg har oversikt over, er at Lillomarka Orienteringslag i lang tid har vært så godt som alene om å tilby organisert orienteringsaktivitet. Et unntak er kanskje Årvoll hvor noen løpere har drevet på. (korriger meg om jeg tar feil).

Klubbmesterskapet i Lillomarka OL er vel i praksis da langt på vei det som i tidligere tider var Groruddalsmesterskapet (GM).

I 1982 samlet GM 203 deltakere. I følge Lillomarkas 44 sider lange! årsberetning for 2012 samlet klubbens eget mesterskap 90 løpere.

Noen vil si at det ikke er helt sammenlignbart å sette et Groruddalsmesterskap opp mot et klubbmesterskap.

Jeg er enig i det, men om vi hadde klart å snuse frem tallene fra de 8 ulike o-gruppenes klubbmesterskap i 1982, skal vi ikke se bort fra at det hadde matchet dagens 90 med meget god margin.

Uansett, 203 har altså blitt til 90 på 30 år - Hvordan ser bildet ut om 30 nye år?

Også andre steder ser vi at de massive klubbsammenslåingene på 70- og 80-tallet i praksis har vært en ulykke for o-sporten. 2 store har ikke blitt til 1 enda større, men derimot til 1 liten.

Den lokale forankringen har rett og slett forsvunnet gjennom omfattende sentralisering av o-sporten og o-bevegelsen.

Jeg vil ikke konkludere med at det fullt og helt var feilslått å slå sammen klubber i hopetall på 70- og 80-tallet og videre utover, men vi må bare erkjenne at i takt med klubbsammenslåinger har vår kjære o-idrett blitt stadig mindre.

Samtidig ser vi også en rekke eksempler på at de miljøene som har latt o-gruppene være en del av fleridrettslag rundt om i dag gjør det meget bra.

Ja, det kan hende forvitringen uansett ville skjedd uten den omfattende etableringen av rene o-klubber slått sammen av flere små og store o-grupper, men tiden er nå inne for å se hvordan vi i stedet for å snevre inn antall klubber kan se på mulighetene for å drive knoppskyting.

Kan for eksempel Lillomarka drive fødselshjelp for å gjenskape liv i noen av o-gruppene i Groruddalen.

Årvoll IL som OPN.no hadde omtale av i går er et typisk eksempel på en klubb som kan ha meget gode fremtidsutsikter - vel å merke dersom de mange ressursterke orienteringsløperne og friluftsinteresserte i området Årvoll, Stig og Tonsenhagen enes om å satse lokalt fremfor å pendle til Nydalen- og Lillomarka-land.

På samme måte bør både Lillomarka og Nydalen motivere de som bor i Årvoll-området til å satse lokalt, fremfor å velge lettvinte løsninger med "dekket bord".

Andre klubber, som for eksempel relativt ressurssterke Ringerike Orienteringslag bør i økende grad spørre seg om hva de kan gjøre i sitt distrikt.

Er det for eksempel mulig å få etablert o-grupper på Sokna, Tyristrand, Hallingby og ikke minst på Jevnaker.

På samme måte må Follo-folket spørre seg;

Skal virkelig hele Follo bestå av bare 1 klubb.

I stedet for å slå sammen de få klubbene/overbyggingene som allerede er der, hvorfor ikke heller se på mulighetene for å blåse nytt liv og/eller ekstra liv og ny glød i klubber som Siggerud, Driv, Ås, Kolbotn, Skimt, Drøbak-Frogn, Myrvoll, Nesodden og ev. andre jeg i farten glemmer å nevne.

Er det kanskje noen allidrettslag i Follo-området hvor ressurssterke Ås IL kan ta ansvar som fødselshjelper.

Befolkningsgrunnlaget er der og det samme er de mange fine og innbydende skogene - Dette gjelder både i Follo, Groruddalen og på Ringerike, samt mange andre steder i vårt langstrakte land!

Kommentar Geir Nilsen
Redaktør OPN.no

Fotnote
NOF-president Einar Tommelstad og NOF's generalsekretær Bjørnar Valstad ønsker ikke å bli intervjuet av OPN.no om dette viktige emnet.