O-SPORTENS VIKTIGSTE VEIVALG

Av Knut-Anders Løken

NOF søker ny generalsekretær, og har muligheten til å ta et nytt veivalg. Corona-krisen har vist hvor posten bør ligge. Det handler om å finne en bro mellom tur- og konkurranseorientering.

Nåtidsbildet er i grove trekk en todelt konkurransedel, den ene delen heter Elite, den andre heter Anarki. Noe positivt har skjedd de siste årene, og det er ganske enkelt 50-kroningen som ble vedtatt på forrige O-ting. Anarkidelen er ikke lenger usynlig, men er nå å finne på Eventor som et ganske rikt mosjonstilbud – noen steder, og for noen grupper.

50-kroningen har for øvrig også sine negative sider, og selv har jeg stemt for et progressivt system for å kunne stille kvalitetskrav til underskogen, men slik ble det ikke. Alt er bedre enn den knallharde momsen på 43% som de store løpene må forholde seg til, men i denne artikkelen vil jeg vise at 50-kroningen også er en lås mot å utvikle sporten videre.

O-sporten har løst oppgaven tidligere. Da turorientering ble introdusert i 1966 var det kort vei over til konkurranseorientering. Ungene hadde allerede litt kartkunnskap, og kompass, og mange løp sine første løp i fotball- eller joggesko. Men hvorfor er det ikke slik i dag?

EN NY VERDEN

Verden har forandret seg. Rundt 1970 var 12-13 år den vanligste debutalderen. I dag prøver o-klubbene å konkurrere med fotballen, og vil dermed lokke barn i småskolen til å teste en sport de ikke har kognitive forutsetninger for å mestre. Idrettsregistreringen gir mange penger til o-klubbene, men aller helst burde sporten sagt nei takk til disse midlene. De ødelegger mer enn de gavner.

Det nest største problemet er at idretten ikke følger sesongene. Rulleski er en betydelig fiende av o-sporten. Spesialiseringen er en annen side ved dette problemet. Trenere i alle idretter krever helårslojalitet, dessuten er det svært dyrt å skulle betale treningsavgift i flere idretter. Begrepet treningsavgift må Olympiatoppen ha noe av skylden for. For å få olympiske midler (også til en idrett som aldri har vært i OL?) blir særforbundene oppfordret til å ha profesjonelle treningsmiljøer også for unge løpere.

Dermed kan vi gå over til veipolitikken. De store utenlandske stafettene har allerede formatert noen klubber til å bli regionale – eller sentrale - fiskeklubber, og denne trenden blir kraftig forsterket av Olympiatoppen.  Dermed forsvinner småklubbene, mens veipolitikken nettopp oppfordrer til det motsatte – mange lokale arrangementer i nærskogen.

DEMONSTRASJON

Det er så galt som det kan bli, og den nye generalsekretæren må altså jobbe MOT både Idrettsregistreringen, Olympiatoppen og veimyndighetene for å skape en ny vår. Likevel er muligheten der, og spesielt nå når tusenvis av barnefamilier har funnet fram til stolpejakt og turorientering. Stikkordet er DEMONSTRASJON.

Det er en viss treghet i systemet. Under Rekrutteringsturneen i 2013 var vi flere som ivret for stasjonære løp på hverdager, også for å gjøre orientering til en fast treningsvane, og denne løsningen kom også inn i NOFs konklusjon. Men datidens avgiftssystem gjorde det nærmest umulig å arrangere slike løp lovlig, og først med 50-kroningen ble slike løp synlige på Eventor. Her i Oslo var det Lillomarka som sto for demonstrasjonen, mens Koll i år har videreutviklet konseptet til et helåpent treningsløp fra samme samlingsplass. Rundt om i landet finnes det flere lokale karuseller som har noen likhetstrekk, men få eller ingen som er så kompromissløse som Kolls arrangement. På motsatt side fortsetter de store klubbene å arrangere interne spesialtreninger, med elite som fokus. Hva er NOFs rolle i en slik suppe?

KLUBBENES TJENER

I dette tilfellet hadde NOF selv oppfordret til en aktivitet, men er tause når den endelig kommer. Har de høye herrer i mellomtiden skiftet mening, eller er det fordi en slik aktivitet ikke gir sentrale inntekter? NOF er riktignok klubbenes tjener, og kan ikke kommandere dem til noe som helst, men kompetanseoverføring bør også være en viktig oppgave for det sentrale ledd. De mange ildsjelene i o-sporten har flere ganger vist at de er ydmyke og lydhøre for gode råd, også når de er dårlige. (Les: kjegleorientering). Derfor er det en opplagt oppgave å oppfordre klubbene til alt som kan skape økt o-aktivitet, også når den ikke tjener verken Idrettsregistreringen eller Olympiatoppen – på kort sikt.

Jeg har tidligere skrevet om hvordan det stasjonære nærløpet kan utvikles til en brobygger mot turorientering. Noen blir trigget av å samle poeng, noen av digitale belønninger, andre av å stå på en synlig resultatliste, og i stasjonære løp er det rom for alle disse gruppene. Men da kommer 50-kroningen i spill. Et mer utviklet arrangement krever større ressurser, og det er faktisk grenser for hva en o-arrangør gjør gratis – det er gøy å jobbe med kart og poster, resten er vanlig arbeid.

(NB: Jeg vet at noen slike arrangementer tar mer i startkontingent, men da er motivet kun å gjøre seg lekre for NOF – kanskje noen har lederambisjoner…for de arrangementene jeg tenker på leverer ikke noe mer enn et 50-kroners løp.)

GRÜNDERPERIODEN

Da mosjonsidretten hadde sin mest vitale gründerperiode rundt 2005, stilte o-sporten seg utenfor, og med avgiften av 2012 lukket NOF døren mot alle beslektete aktiviteter innen trail og multisport som en o-klubb kunne dratt nytte av. (Her kunne o-klubbene dessuten ha rekruttert i målgruppen 20-40, men disse ville ikke gitt inntekter på Idrettsregistreringen før de kom med egen barn, og det er kanskje for langsiktig?)

Jeg mener fortsatt at 50-kroningen er positiv for å synliggjøre små rufsete arrangementer over hele landet, men tenk om også en større løsning skulle ligge i et slikt arrangement – som i neste omgang vokser seg større enn Trimtex-cup – og som fortsatt verken gir avgift eller blir fremmet sentralt? I så fall har NOF malt seg inne i en krok når de tviholder på et avgiftssystem som ikke er progressivt. Den nye generalsekretæren har sikkert fått beskjed fra sitt styre om at dette er uproblematisk, fordi en ny gnist aldri vil tenne så lenge de passer på å holde ullteppet vått.

Tilbake til corona og mulighetenes marked. NOF er ikke et turforbund, selv om det kan virke slik. (Stolpejakt ligger dessuten i en egen stiftelse hvor det er fritt fram for ildsjelene til å ta ut sin egen lønn.) I denne perioden har NOF sirkulert smittevernsregler, men i hvilken grad har det sentrale ledd bidratt til å tenne konkurransegnisten hos unge turgåere? Det er vel her den egentlige utfordringen ligger?

Jeg skisserte noen punkter for det som har blitt annerledes siden 1970, og jeg har spart et moment som er formulert av et orakel fra Modum: «O-sporten vokste seg stor fordi alle var like dårlige». Men slik er det ikke i dag. Noen barn er dratt gjennom kverna fra de var små, og er allerede eksperter på brikker, gps, kart og kompass når andre jevnaldrende oppdager sporten. Men hvem har løsningen for å utjevne slike forsprang, slik at alle føler mestring?

Selv har jeg sett hvordan mine egne vennegjenger organiserer årlige kappestrider, på intuisjon, for å oppfylle kravene til de to M’er, miljø og mestring.  Noen øvelser favoriserer dem som er mest fysiske (som fellesstart), andre gir bonus for smartness (postplukk?), eller flaks - og dessuten kan man arrangere et o-løp på en uventet måte, eller etter ulike handicapsystemer. Det viktigste er uansett å holde på miljøet, så viser vel o-sportens historie at det er mange som kommer på glid, føler mestring – og kanskje vinner på en god dag. Denne magien forsvinner straks noen ledere eller foreldre mener at alternative øvelser er tull for deres eget avkom, og det er et velkjent problem innen alle idretter. Det beste er derfor om NOFs konkurranseprogram legitimerer noen av alternativene, som postplukk, hengestafetter eller fellesstart med minimal gafling.

Du leser likevel feil om du tror at jeg har konkrete forslag til en løsning. Men jeg ser noen mangler svært tydelig, og noen krever lokal jobbing. Utviklingspsykologer som Piaget og Ericsson peker på ganske enkle sannheter som o-sporten tydeligvis har glemt. For å ta et eksempel: Hvordan skal unge utøvere få anledning til å stå på en SYNLIG resultatliste, bygge seg en identitet som o-løper? Må man drive en lokal nettside, eller samarbeide med lokalavisen? Noen ideer finnes nok, men det er NOFs oppgave å få ideen til å spre seg. I samme åndedrag gjentar jeg til det kjedsommelige at OCC gjør en stor tabbe ved å la fire årganger løpe i samme klasse, men jeg er ikke NOF, og arrangørene vil ikke høre.

HVEM HAR NØKKELEN?

Mitt poeng er fortsatt DEMONSTRASJON. Jeg forventer ikke at NOFs nye generalsekretær utvikler den nye konkurranseformen som har en lav terskel mot turorientering, og samtidig ivaretar barn (les: foreldre) med eliteambisjoner. Men det er mulig å oppfordre medlemsmassen til både å tenke og forsøke, og ikke dytte på dem et sleipt opplegg som Flex-o-løpet hvor en bieffekt riktignok var kvalitet, mens hovedhensikten helt opplagt var å dra nærløpene under avgiftsparaplyen. Når noen finner nøkkelen er det like opplagt at NOF bringer kompetansen ut i kjeden, uavhengig av om den gir inntekter til NOFs daglige drift (les: eliten). O-sporten trenger kort sagt en daglig leder med åpen entusiasme.

Jeg vet om mange arrangører som ønsker flere deltakere i løpet sitt, men som er sjanseløse til å tenke de mest opplagte tankene rundt salg og markedsføring. En rekrutteringsdugnad har lett for å satse ensidig på barnefamilier, mens det finnes tidligere o-løpere, arbeidskollegaer og andre venner i arrangørenes eget nettverk. Det er samme hvem som stiller opp, bare sporten blir mer synlig, mer diskutert i lunsjen, mer vanlig. Jeg aner ikke hva NOF gjør for å spre slik kompetanse, men råder den nye generalsekretæren til å skaffe seg den – for så å spre den. Selv kunne jeg godt foreslå at noe av løpsavgiften gikk over til et markedsføringsbudsjett, etter en godkjent plan, eller at man kunne betalt for framheving av eget arrangement på Eventor – den type ideer. Uansett stiller jeg meg åpen, det er ikke engang sikkert at fremtidens løsning ligger i løpsutvikling.

Husk også at o-sporten ikke var kul da den var stor. Det handlet om at noen få barn på hver skole fant en litt annerledes idrett, sin egen hemmelighet, og vips – det var nok til at o-sporten ble Norges største individuelle idrett. Kanskje finnes det fortsatt noen få barn som liker natur og uforutsigbare resultatlister? Da er det viktig med små klubber som kan fange dem opp, og inntil videre er det litt for hemmelige, lokale taterløpet til 50-kroner det beste vi kan tilby. Finnes det bedre ideer der ute, og er NOF villig til å fremme dem? Fremtiden er riktignok digital, sier mange o-løpende ingeniører, men det er ikke alle som er like enige i det heller. Den nye generalsekretæren bør derfor ha filosofisk embedseksamen, intet mindre. 

Til slutt: Ikke glem at det haster. Når vaksinen kommer forsvinner alle barna til fotballen, og da har NOF forspilt sin store sjanse.