«Morfar» har i løpet av kort tid blitt et begrep i norsk idrett. Når Johannes Høsflot Klæbo sanker world-cupseire i Mellom-Europa, spiser morfar Kåre Høsflot hjemmebakt brød med brunost fra «Gerhardsen-matpakka» på kretsmesterskap i Rindal.

Det er visst ytterligere et par barnebarn som får oppfølging og ikke minst blir interessert fulgt av morfar.

Kanskje det fortsatt er behov for oss som drar på åra. Selv for oss som for lengst har aktiv deltakelse bak oss. Noen kombinerer kanskje, jeg registrerer at to av mine o-venner, Svein og Stig, begge verdensmestere har gjort en jobb som ledere i sine respektive o-grupper sist sesong.

Det går mot orienteringsting, en gang i tiden var særforbundsting begivenheter som ble dekket av Aftenposten. «Mener STUIs (Statens Ungdoms og Idrettskontor) Carl E. Wang at svømmerne skal bade i «kallvatn»», uttalte den nevnte Stig fra talerstolen på 60-tallet. Wang ble dypt fornærmet, men det ble en ordning på kartspørsmålet.

Det mest dramatiske orienteringstinget var i 1967. Da ble mye gammelt tankegods ryddet av veien. Det kom inn folk som var unge den gangen, det var Knut Berglia, det var kartspesialisten Jan Martin Larsen, det var Kåre Holt Hansen fra Flaggtreff som hadde sans for PR og fant opp genistreken O-cupen. Det var Peer H. Staff og Per Kristiansen som hver på sin måte sørget for at vi begynte å slå storebror, Sverige. Peers datter skulle jo siden bli en av våre store. Det ble struktur i det som skjedde.

På 1950 og inn på 1960-tallet hadde det knapt nok skjedd noe. Men nå tok norsk orientering helt av. Det var nye tanker, man var kreative og hadde tida med seg. Det handler om å være på rett sted til rett tid. Slik er det.

Jeg skriver om norsk orientering og har satt meg bedre inn i utviklingen enn alle andre. De veivalgene som har vært tatt, har ikke ført til noen ting. Utviklingen ligner dessverre mye på den vi opplevde før Berglia & Co overtok.

Skal norsk orientering klare å få snudd utviklingen, må det skje ved maurflittig arbeid i marka. Det har jeg gjentatt gang på gang, sist i en rundspørring Veivalg har i forkant av Tinget. Det kommer vel et nummer i postkassa snart.

Intet tre vokser til himmels. Jeg hadde mine fleste år som yrkesaktiv i pressen. Papiravisene hadde sin storhetstid på 80-90-tallet. I dag har de måttet finne nye plattformer, som det heter. Det samme må orientering. Ringlende og endeløse bilkøer til vårløp i Østfold kommer aldri tilbake. Tiomila har blitt et langt gjesp og interessant bare for de som har hanket sammen lag av diverse nasjonaliteter. Jeg er glad for at klubben min ikke har blitt med på den galeien

Hva er de nye plattformene for orientering? Det er nærhet, lokal aktivitet, i stor grad antagelig hverdagsaktivitet. Kjedelige tanker. Det synes ikke jeg.

Tre interessante forslag kommer opp på orienteringstinget i Trondheim i mars. Et forslag fra Hedmark o-krets handler om et nytt klasseopplegg for de unge. All ære til Hedmark som har tatt utfordringen med dette. Jeg har etterlyst dette flere ganger her på OPN. Det er meningsløst å ha et utall av aldersklasser og ferdighetsklasser for barn opp til 12 år. Hedmark har nok kikket til Sverige, for der kommer et lignende forslag opp.

Det andre forslaget kommer fra OSI – for alt jeg vet dermed også fra Geoform IL. Det handler om løpsavgift. Slik jeg ser det er dette et gjennomtenkt og meget vettugt forslag. (OSI/Geoform gjør en fantastisk innsats med sitt hverdagstilbud i Oslo!)

Skal vi få flere med på orientering må vi:

1. Gjennomføre instruksjon!!!
2. Deretter gi tilbud med små løp med premiering !!! i nærmiljøet.

Slike løp skal ikke løpsavgiftsbelegges, men det kan altså være en terminlistavgift på 15 prosent slik som det står i fremlegget. Les gjennom forslaget!

Hvordan dette vil slå ut i første omgang er ikke godt å si. Men på sikt vil det forhåpentlig føre til større oppslutning og inntekter.

Det har vært feil tankegang at en større og større prosent (vanvittige 30 prosent) av startkontingenten trekkes inn til forbundet. Noe av de pengene ville uansett sirkulert i systemet og skapt mer aktivitet. Klubben ville kjøpt flere brikker og de flotte instruksjonspakkene forbundet byr på. Man ville fornyet draktene i klubben og gjort o-idretten synlig.

Jeg er altså morfar til tre. Den minst er mest opptatt av aking ennå. Men 5-åringen er med på fotball – selvsagt, og ballett. 8-åringen er med på fotball- selvsagt, og Tae-Kwon-doe! Vi går på ski til Linnerudkollen denne herlige vinteren, det fryder morfar at «den gode fortellingen» fra hans barndom føres videre.

Til våren blir det en og annen o-kveld igjen. Det behøver jo ikke å være noe hele tida! De er jo så små, de er barn, vi må ikke glemme det! Jeg misliker sterkt utviklingen i norsk idrett der voksenidretten kopieres ned i aldersklassene.

For noen år siden hadde man funnet ut at å starte begynnerkurs og samtidig legge klubbkontingenten i påmeldingsavgiften var genialt. Alle som har holdt på med instruksjon vet at det slår feil. Får man med to av tjue på et slikt kurs, så er det fantastisk. Spør dem heller om de vil bli medlemmer når de viser en viss interesse.

Forbundet kommer også med et forslag som ennå ikke er endelig. Men det handler om å trekke inn turorientererne mer aktivt.

Jeg tar fram begrepet plattform igjen. Min erfaring er at turorientering er den enkleste måte å øke oppslutningen på. Det er langt vanskeligere å få opp grupper med «aktiv» orientering der virksomheten har ligget nede. Norges Skiforbund får regne med medlemmene av «Skiforeningen» i medlemsmassen. Kunne vi få regne med alle de som driver med turorientering ville det bety tilskudd fra NIF som ville kunne brukes til aktivitet.

Kort sagt: Vi må komme på plass igjen på flere steder!

I disse dager starter OL. Toppidrett har blitt viktig i Norge. Så lenge den driftes gjennom sponsorinntekter, er det selvsagt greit. Men at breddeaktiviteter skal drifte toppidrett som i orientering er ikke like greit.

Da gleder vi oss til våren og nye o-aktivteter. Alle kan bidra positivt på den ene og andre måten.