Det viktigste argumentet er å dele ut NM-medaljer i VM-øvelser, og bare i disse. Det høres logisk ut. Eliten kan trene på å møte de samme utfordringene i flere mesterskap. Valget virker derfor såre enkelt, og det er vel strengt tatt ikke noe valg heller, i hvert fall hvis NM skal klone VM – som nå også innbefatter sprintstafett. Hvis eliteløperne skal drive seriøs kondisjonsidrett, så må terminlisten uansett ha mer luft enn den har i dag.

Personlig mener jeg ikke at valget nødvendigvis er feil, men vil sterkt understreke at det kan handle om et viktig veivalg. Vi har lett for å glemme at NOF og IOF ikke nødvendigvis har felles interesser. De fleste medlemslandene i IOF har knapt o-aktivitet. Det betyr at nasjoner som ikke kjenner begrepet ”naturopplevelse” både i teori og praksis kan stemme gjennom forslag som går direkte i mot den varianten av o-sporten som slår an i Norge. I alle idretter ser vi at medaljeøvelsene formaterer sporten, også for barn og bredde. Langløp og nattorientering vil derfor uunngåelig få lavere status. Før vi stemmer ned Ultra-NM og Natt-NM bør vi derfor være sikre på at VM-øvelsene også er de øvelsene som kan få o-sporten til vokse.

Jeg har en mistanke om at det er omvendt. Jeg kan faktisk se for meg en ny o-sport hvor både nattorientering og langløp står mer sentralt enn i dag.

Nattorientering er det enkelt å begrunne. Øvelsen har svært høy elitestatus i Norden, og bare de aller tøffeste vinner Långa natten. Barn og damer har av både fornuftige og tilfeldige grunner blitt holdt utenfor. Men rapporten fra klubbene sier at barn elsker nattorientering, det er eksotisk og spennende, de baner seg vei gjennom skogen som Harry Potter og har noe tøft å fortelle om på skolen dagen etter. Damer har slitt med at Tiomila opprinnelig var en herrestafett, men norske Night Hawk viser at dette er misforstått diskriminering. Uansett har det kommet lykter som gjør sporten atskillig bredere, både for barn og mosjonister. Nattorientering tar også vare på en av sportens viktigste merkevarer – selve bommingen. Det siste poenget burde være grunn god nok i seg selv til å prioritere denne øvelsen.

Men Ultra-NM kan vi vel kaste? Spørsmålet kan like gjerne være om det er noe annet vi bør kaste først. Hvis vi virkelig tror på krisen, og mener at o-sportens første prioritet er økt rekruttering, så er det kanskje på tide å ta et skikkelig veivalg. Det betyr i så fall at vi må se på terminlisten med åpne øyne. Personlig mener jeg at Blodslitet, tross blodige priser og kalde tær, er et av de arrangementene som klarer å mobilisere bredest, og da tenker jeg spesielt på den gruppen hvor o-sporten mislykkes, ”utfordrerne”, de neste beste – og mosjonistene. Jeg tror faktisk at dette løpskonseptet kunne vært klonet, og brukt oftere.

Dette har jeg skrevet om her på OPN tidligere, men bare nevner at langløp med fellesstart og sommerfugler ikke nødvendigvis må være så hardt selv om det er langt, gir o-tekniske eliteutfordringer, men samtidig en trygg ramme for løpere som ikke orienterer så ofte, og at det er både en sosial og intens konkurranseopplevelse. Når løypene er lange, og alle starter samtidig, så blir det også mer tidseffektivt for de som primært tar løpet som morsom trening.

Hva lærte vi av årets Ultra-NM? Joda, den ypperste eliten har naturligvis alt for mye annet å tenke på, MEN juniorene lot seg lokke, og spesielt klasse D 17-18 var oppsiktsvekkende stor. Hvis jeg skulle spurt noen om hva som er trendy i denne sære gjengen, så ville jeg faktisk stolt mest på de yngste damene, som bedre enn herrene forstår at manndomsprøver er siste mote på mosjonsmarkedet. Det forsto også generalsekretær Bjørnar Valstad, som lokket halve Nittedalen med på publikumsløpet.

Ultra-NM handler også om o-sportens egenart. Med så mange viktige løp plassert i nærskauen rundt en idrettsplass, så har det blitt en viss tradisjon for å bruke dette løpet til å vise fram skikkelig skog, fjell og flott natur.

Men IOF vil noe annet, og jeg har ennå ikke hørt en eneste røst som vil tale Roma midt i mot. Hvis vi ikke dilter etter visjonene til IOF, så er det faktisk god plass på terminlisten. Sprint er morsomt i vårløsningen og som et vorspiel til et tredagers løp, men virker rett og slett kunstig som mesterskapsøvelse, og arrangører med dårlig hjerte må holde seg langt unna. (Ærlig talt: Hvilken OL-by kommer noensinne til å stenge av en bydel for en så marginal sport?) Et uoffisielt NM under Bergen Sprint Camp – det hadde vært greit nok for meg. Prøve-NM i sprintstafett ble vel en gedigen fiasko, eller hva skal man si når halve feltet ble disket? Hvem klarer å garantere bedre uttelling neste gang? Dessuten forstår jeg ikke vitsen med å skille mellomdistanse fra langdistanse i vanlige løp. Det er greit å få delt ut flere medaljer i et VM, men en hybrid med noen langstrekk, kombinert med tette sommerfugler, det gir vel grei nok trening for begge øvelser – i andre løp?

For all del: Stem gjerne ut både Natt-NM og Ultra-NM, men tenk deg litt om – kan det være et veivalg?