De var uoppnåelige. Men det var mange som var oppnåelige, og jeg sa vel omtrent som Heidi Weng sa i forbindelse med VM i fjor, "jeg er fornøyd bare jeg får premie, jeg" (i VM var det de 6 beste).

Først og fremst var det veldig spennende og det var spennende å konkurrere. Noen ganger vant jeg mindre løp, det var egentlig litt kjedelig, det var mer spennende å være nummer to eller tre og sitte om kvelden og gruble på hvor seieren gikk tapt.

Det var morsomt å legge løyper for andre, det var utfordrende og lærerikt.

Slik den teknologiske utviklingen har gått, er det helt andre muligheter i dag enn den gangen. Det fascinerer meg. Jeg er fascinert over hvor interessant og opplevelsesrikt man kan lage o-løpet, lete fram interessante terreng, hente fram tidligere kart fra spesielt 80-tallet da kartutviklingen i hovedprinsippet var kommet like langt som i dag med unntak av vegetasjonsgjengivelse, finne fine samlingsplasser, målarenaer, tilgangen på offentlig kartmateriale - også scanning- laserprint, oppsetting av løyper så det blir mye mer elegant enn den gangen løypene var kladdete trykt med Mulle og en lefsete postbeskrivelse var stifta med en stift som påvirka kompasset. Men "framtida begynte i går", sa alltid o-president Karlsen fra Fredrikstad, det skal vi huske på.

Mulighetene for en rask og interessant resultatservice er selvsagt også en helt annen i dag.

Men det jeg er m est opptatt av er at det skal være interessant orientering og at det skal være fint å ta seg fram. Naturopplevelse er jeg usikker på at jeg tenkte så mye på den gangen jeg deltok i NM eller andre løp, det var nok konkurransen som var viktigst.

Nå er jeg som arrangør blitt en håpløs romantiker, jeg gleder meg allerede til et av løpene i Heidalsviku til sommeren der løperne i et parti kan se såvel Heidalsmuen, Synnfjell, Jotunheimen og Rondane samtidig. Ikke minst, jeg har funnet et fantastisk område skapt av siste istid på 0.5 km2 som jeg aldri har sett maken til med og som jeg har planer om å felle inn som et forstørret kartvindu i målestokk 1: 3000 mens kartet ellers er i 1: 10 000. Her skal det stå tett med poster, det er altså over tregrensa.

De andre løpene vi er involvert i vil også hver på sin måte by på opplevelser i grenselandet idrett/naturopplevelse.

Løken har lansert begrepet destinasjonsorientering. O-Festivalen på Norefjell var et eksempel på det, så vidt jeg har oppfattet tar Freidig opp tråden og arrangerer på Oppdal om et par år. Da er orientering tilbake til røttene.

Orientering må få lov til å være orientering, ha sitt særpreg som idrett med en del av det innholdet som er nevnt. Forsøkene på å lage om orientering til en millimeteridrett for på den måten å kopiere andre idretter, er dømt til å mislykkes.

Den viktigste årsaken til at jeg fortsatt engasjerer med såpass mye, er tilbakemeldingene fra folk jeg setter høyt, som jeg vet har greie på orientering og som elsker opplevelser og utfordringene som er nevnt.

Det er ganske herlig å kunne kjøre ut den siste lista for å oppdage at det fortsatt står igjen likesinnende i målområdet og prater, en Jørgen Mårtensson , Zsusza, Henning, Pål Skogedal, ja i Heidal kom til og med WC-vinnere Johan Ivarsson inn med sitt karakteristiske "lave" steg på tampen av løpet og vi pratet om det utrolige terrenget og det like utrolige kartet Steve Key, Ivar Helgesen og Jørg Luchsinger hadde lagd for 30 år siden og som med ny digital tegning og en rask overgang holdt verdensklasse i 2014.

Det verste er heller ikke å få en real klem av OL-helten fra Lillehammer, Marit Mikkelsplass som takk for o-opplevelsene der oppe i Heidal den uka. Og det blir mer til sommeren.

Slik kan det synet man har på ting, kanskje forandre seg med åra og ståsted. En gang var konkurransen det viktige, nå er det å formidle opplevelser.

Der gir orientering unike muligheter med en natur i Norge skapt for denne idretten.

Kommentar Hans L. Werp