Som man kunne lese i "Mine første orienteringsløp", startet det hele på Solemskogen i 1976, utpå høsten. Og allerede sommeren etter var vi ivrige orienteringsløpere.

Klubben hvor jeg holdt hus var Hasle/Løren IL, nederst i Groruddalen.

I overgangen 70- til 80-tallet hadde dalen nordøst i Oslo en bred og godt fungerende klubbstruktur for skogens idrett, orienteringen; Romsås, Grei, Grorud, Ellingsrud, Haugerud, Hasle/Løren, Årvoll og Høybråten og Stovner var idrettslag med levende o-grupper. Noen hvite felt var det, disse burde blitt tettet, men det gikk heller motsatt vei.

3. desember 1985 så nemlig Lillomarka Orienteringslag dagens lys. De mest ivrige fra forannevnte klubber hoppet inn i LOL. Noen fra HSIL (Høybråten og Stovner) valgte å legge veien ut av byen og inn i O-52, samt at det også var de som byttet ut Haugerud med Bækkelaget (akkurat det hadde vel skjedd allerede før Lillomarkas tilblivelse).

I praksis betydde stiftelsen av Lillomarka at o-sporten i Groruddalen falt sammen, selv om det var moro for noen eliteløpere, meg selv inklusive, står den sammenslåingen i dag frem som feilslått totalt sett.

Alltid en viss fare for at noen lar seg hisse opp over åpen, ærlig og tydelig kommunikasjon, la meg derfor raskt legge til at o-idretten i Grorduddalen i dag er mye mindre enn hva den var samlet sett i storhetstida. Ellers er vel Lillomarka O-lag et speilbilde av slik o-sporten har utvilket seg og et speilbilde av at vi lever i en tid hvor selv ressurssterke o-klubber med store muligheter har lagt seg på en linje hvor veien til bruk av utenlandske leiesoldater er kort i jakten etter topp 50-plasseringer i Tiomila.

Men, la oss la dagens feilprioriteringer ligge, og igjen ta turen tilbake til 1977. Det å være ny orienteringsløper den gang var et funn.

Uansett hvor mann snudde seg ble det arrangert orienteringsløp. Ikke slike lukkede klubbaktivteter hvor egoet dyrkes, lengden på stillingstitler diskuteres og tykkelsen på lommeboka måles, men åpne løp for lille Marit og for lille Bjørn.

Alle var velkommen og klubbenes oppmenn og oppkvinner fungerte som innpiskere. Altså de som feilaktig ble faset ut ved Internettets utbredelse, de sørget for at liten og stor meldte seg på til løp. O-bevegelsen blomstret!

Et av mine første orienteringsløp var Myrvoll IL sitt løp på Østli sør for Oslo, den løypa ble presentert i forrige uke, men sommeren 1977 tok vi også turen fra min hjemplass i det lille bekkedalføret mellom Risløkka, Bjerke, Økernbråten og Brobekk, på folkemunne kalt for dumpa, og videre oppover i Groruddalen, til Vesletjern.

På Grorud IL sitt kart Alnsjøen (Alunsjøen) ble det arrangert orienteringsløp nær Apalløkka skole og Vesletjern. Jeg lurer på om dette var et rent rekruttløp. O-kalenderen kan nok gi svar på det, men vi lar den ligge i fred nå.

Om jeg ellers erindrer rett var jeg nok en smule skuffet over at jeg som 10-åring ikke skulle få lov til å løpe lenger enn 1,5 kilometer, men samtidig helt sikkert glad for at vi fikk kommet oss ut i skauen, riktignok ganske så stilfylt i den delen av Lillomarka.

Tusen takk til dere som arrangerte dette løpet, enten det var Grorud IL som gjorde det på eget kart, eller om det var naboklubben SF Grei som trakk i trådene denne fine sommerdagen!


Klasse D/H 12 sin løype i dette løpet som ble arrangert i 1977.

Her er ovenstående terreng i Google Maps: