Fotball er selvsagt den største, ski og friidrett er også store.

Og orientering?

Den fantes ikke på lista som viste de ti største idrettene i Oslo det hele tatt.

For de av oss som har levd et liv med denne idretten, er dette sørgelig lesning.

Kanskje har orientering gått litt ut på dato, som speider’n eller andre aktiviteter som hadde sin storhetstid for noen tiår siden, men likevel.

Ikke det at vi skal glemme lyspunktene, jeg har nevnt hyggelige deltagertall i klassene 13-16 år denne våren, men bunnlinja lyver likevel ikke.

Vi er blitt små. Og jeg synes det er leit, stusselig, for orientering er en idrett som burde appellere til mange selv i 2013 om vi klarte å drifte den bra.

Mener jeg.

Nå har diskusjonene på denne nettsiden bølget ganske kraftig de siste månedene, noen med kjent signatur, andre uten.

De uten har begynt å interessere meg, selv om en egentlig bare burde sette en tjukk strek over dem.

Det som forundrer med er at enkelte med stor iver forsvarer alt som har blitt gjort, de politiske valg som har vært tatt, om det da har vært noen.

Men bunnlinjen lyver aldri. I vår tilfelle forteller den at det ene påfunnet etter det andre har vært feilslått. Men det er tydeligvis viktig å forsvare selv de største feilvurderingene. Og de har det vært mange av. I andre deler av samfunnet ville det fått konsekvenser.

Da er det hyggeligere å lese magasinet Skogssport, selve tungvekteren av orienteringsmagasiner. Jeg har stort sett vært abonnent siden 1975.

Skogssport våger å ta opp kontroversielle temaer, i siste nummer (5-2013) diskuterer de for eksempel om orienteringen nå er blitt slave av teknikken, mens det egentlig burde vært omvendt.

Men først og fremst har de brettet ut Olav Lundanes over ti sider. Egentlig var nok dette tenkt som en forhånds til VM i Finland, men Olavs avhopp har kommet etter journalist Malin Bjørkvists besøk på Eikenos utenfor Ålesund. Det har skribenten likevel løst elegant.

Jeg traff Olav da Petter Thoresen samlet disiplene i Modum/Eiker/Ringerike-traktene i slutten av mai og da det kunne virke som formen var på gang og det kunne bli VM-start. Det gikk altså ikke.

Olav Lundanes er stor i dobbelt forstand, han har en kropp som trenger, og vanligvis tåler mye trening.

I intervjuet framstår han som sjeldent reflektert, ja som en bauta. Ikke noe fjas, klare meninger. Når leste du noe slikt fra norske idrettsfolk sist?

Olav lefler ikke med noen. Om nedleggingen av NORT (Nordic Orienteering Tour) sier han:

”Det är bra på alla vis. NORT var en veldig dum ide redan från början”.

På spørsmålet om hvilken distanse han setter høyest, er han mer diplomatisk.

”Det er en svår fråga. Långdistansen är i mina ögon den mest prestigefyllte distansen och den står högst”.

Men Olav legger til at han gjerne vil vinne et VM-gull på mellomdistansen også.

Sprint omtaler han som ”ointeressant orienteringsmessig”.

Til slutt blir Olav spurt om hvordan orienteringen kan bli mer populær og ta opp kampen med ski og friidrett.

Han svarer at langrenn har vært nasjonalsport i Norge i 100 år og at ”alle går på ski”. Vi må være realistiske og innse at det ikke er så lett å nå dit, sier Olav.

Men hvordan skal orientering vokse igjen:

"Han (Olav) pratar om hårt arbete i klubbarna, om at sälja ”känslan av att klara av en orienteringsbana” och att den utmaningen ska locka nye orienterare”.

Han fortsetter: ”Många här i Norge och ni i Sverige tror på någon hokuspokusløsning med att visa VM på TV och att det er nog. Jag tror i stället på hårt arbete med sportens kärnvärden” (grunnverdier).

Olav Lundanes framhever også betydningen av at han startet med orientering i en liten klubb:

Det lærte jeg mye av. Jeg arrangerte treningsløp allerede da jeg var 10-12 år. Det er ikke så bra å ha alt tilrettelagt.

Bautaen fra Eikenos har talt.

Kommentar av Hans L. Werp