(Første gang publisert her på nettavisen OPN.no 17. mai 2013)

Gueorgiou tar utgangspunkt i sin egen statistikk og finner at 60% av feilene skyldes dårlig kompassbruk. Jeg mener at statistikk egner seg dårlig i dette tilfellet. Hva hadde skjedd om han ikke hadde hatt med seg kompass i det hele tatt?

Brikke og kart er nok
Jeg får ”hold” når jeg løper med noe i hendene, og synes kart og brikke er ille nok. Derfor har jeg ikke med meg kompass selv, men først i voksen alder har jeg begynt å reflektere over hva det betyr for orienteringsstilen. Siden jeg selv løper på et helt annet nivå enn Gueorgiou, så er det relevant å nevne at finnen Pasi Ikonen vant VM i 2001 uten kompass.

En annen orienteringsstil
Jeg hevder at hvis du starter et løp uten kompass, så har du også en helt annen orienteringsstil. Jeg hevder også at det er opplest og vedtatt at kart og kompass hører sammen, uten at dette er særlig diskutert. (I parentes kan jeg nevne at Gueorgiou anbefaler en titt på kompasset hvert 20-30 sekund, noe som i min alder fort kan bety to fall i minuttet.)

Sol er nok?
Jeg hører ofte at det er lett å løpe uten kompass hvis det er sol. Der er jeg ikke helt enig. Før start merker jeg meg alltid hvor sola står, men bruker sjelden sola underveis i løpet, annet enn som et korrektiv. Bruk av skygger krever også ideelle tilstander som klarvær, helst furu og flat grunn, og er lite å basere seg på. Det samme gjelder speidertegn som mose i barken og maurtuer, det er bare noe lureri.

Vinkler og retninger
Den viktigste forskjellen er bevisstheten om at du ikke har kompass, og at du derfor ikke må sove i timen når det gjelder løpets vinkler og retningsendringer. Spesielt på korte strekk er det viktig å notere seg innløpsvinkel, for å få riktig vinkel ut. Det er lett å la seg lure hvis du må runde en hindring for å få kvittert på de siste meterne inn mot posten.

Ledelinjer
Underveis i et løp kan himmelretningene begynne å skli, men i de fleste løp dukker det opp lengre ledelinjer. Da har du en god mulighet til å rette opp retningsforholdet, og bør benytte sjansen til å orientere kartet på nytt. Uten kompass vil du generelt være mer observant når du ser ledelinjer eller skjærelinjer i terrenget som viser en klar retning.

Vanskelig terreng
Jeg innrømmer at to terrengtyper er ekstra vanskelig. Kronglete terreng, hvor du må runde knauser og vindfall, kan tvinge deg til å utføre o-sportens vanskeligste kunst, å lese baklengs. Der har jeg ikke annet å stille opp med enn ekstra årvåkenhet, men mener at kompassløpere også har problemer med å vite ”hvor de kommer ut”.

Kompasset som sovepute?
Det andre problemområdet er runding av slake høydedrag. Her innser jeg at kompasset har sine fordeler, men mener også at det er mulig å konsentrere seg mer om tenkte vannspeil og passerte høydemetre hvis man ikke har kompasset som sovepute. I nedoverbakke er det uansett lite tid til kontorarbeid, og tiden du bruker på kart og kompass kan fort komme i et konkurranseforhold hvor det til slutt kan være hipp som happ hva du velger.

Bush?
I grønne områder er jeg sjanseløs, eller hva? Tja, jeg må være mer bevisst på forlengning, og kjenne faresignaler som å komme ut på en av to stier som møtes i rett vinkel. Generelt løper jeg med mer forlengning enn en kompassløper, men det har jeg aldri angret på. Synes stort sett bommene kommer når jeg ikke forlenger, uansett.

Fart og risiko
Gueorgiou virker selv litt usikker i sin artikkel, og forteller om to løpere som presser hverandre og slingrer når de holder høy fart. I slike tilfeller er det stor risiko uansett, og jeg tar det ikke for gitt at disse løperne hadde unngått bommer med kompassbruk. Konklusjonen er i hvert fall tvilsom. Han mener at kompasset kan spare mental energi, og at du har en begrenset mengde fokus å gi i hvert løp. I så fall tenker jeg: Hvorfor ikke bruke all energi på kartet?

Løp under streken
Har selv tatt vare på et kart fra ungomstiden hvor vinneren, den svenske kompassløperen Bengt Levin løp under streken hele løypa, mens jeg selv løp som en krøllete slange. Tar derfor høyde for at kompasset kan lønne seg i visse terrengtyper, og jeg har selv med meg et klokkekompass i nattorientering. Men mitt budskap er at orienteringsstilen med kart og kompass virker litt fastlåst, og at det kanskje ikke lønner seg i alle terrengtyper.

Hva mener andre?

Gueorgious artikkel kan du lese her:
http://www.oringen.se/terrang/thierryfoljerkompassen.3216.html