Ledere for sin tid

Kåseri av Hans L. Werp

På denne dag for 50 år siden – den 8. januar 1960 var det innkalt til konstituerende møter for orienteringslag så vel på Eidsvoll som på Øvre Eiker. Møtet på Eidsvoll ble holdt i Festiviteten på Eidsvoll Verk og på Øvre Eiker var det ”Saniteten” som var stedet.

Innen kvelden var omme, hadde disse bygdene fått hvert sitt orienteringslag og de eksisterer den dag i dag.

Tilfeldigheter medførte at to av de tre orienteringslagene/gruppene jeg har vært medlem av, ble stiftet samme kvelden for 50 år siden.

Uten forkleinelse for noen av de andre som deltok på stiftelsesmøtene, det var på alle måter to personer som var mest sentrale i det som skjedde, og begge to skulle få stor betydning for utviklingen av de to lagene.

Det var Ole G. Braaten i Eidsvoll og Knut Berglia i Eiker. På hver sin måte ganske ulike personligheter, og med ulik bakgrunn. ”Ole G”, som han gjerne ble kalt, kom fra en gårdbrukerfamilie på Eidsvoll Verk, mens Berglia kom fra ganske enkle kår i Fåvang i Gudbrandsdalen. Men de hadde en ting felles, et brennende engasjement og en interesse utenom det vanlige for orienteringsidretten.

De var ledere for sin tid og det er til å bli beveget av, i dag da begge er borte, å tenke på hva de utrettet og fikk til. Andre tider, ja vel, men også helt andre utfordringer.

”Ole G.” og Knut skjønte at det gode kart var helt nødvendige dersom orienteringsidretten skulle utvikle seg. På det området lå forholdene langt tilbake å ønske både på Eidsvoll og på Eiker. Penger fantes knapt, tippemidler – det som nå kalles spillemidler, ble ikke bevilget til kart den gangen, kart var ikke godkjent som anlegg av de bevilgende myndigheter.

For å ta ”Ole G” først. I 1963 var kassabeholdningen i Eidsvoll O-lag 508 kroner og nitti øre. Ole fikk snusen i at Nydalen hadde konstruert et kartgrunnlag i Gullverket med henblikk på storløpet ”Nydalten”. Videre utarbeidelse var lagt på is, og o-laget tømte kassa og vel så det, dermed ble det dyrebare grunnlagskartet med 5 meters koter deres eiendom. Resten var egentlig ingen sak, slik ”Ole G.” så det, han synfarte det store området og rentegnet det sjøl. Så ble det løp, høsten 1964, og ikke noe hvilket som helst løp, uttagningsløp for EM i Sveits. Stig Berge vant herreklassen, og jeg vil tro, Marit Økern Jensen kvinneklassen.

Våren etter syklet jeg opp til ”Ole G.” for å melde meg inn i Eidsvoll O-lag. Jeg gikk på landsgymnaset og hadde så smått begynt med orientering hjemme på Eiker i 1963. Etter at kartet ble ”frigitt” etter EM-uttagningen hadde idrettslaget på skolen, der jeg var formann i o-gruppa, fått kjøpt en bunke for en rimelig penge. Kartene delte vi opp i biter og arrangerte treningsløp. Suksessen var formidabel. Orientering var tingen! Løypeleggingen gikk delvis på omgang, og det var det geniale. Det er to ting en virkelig lærer orientering av, det er synfaring – og det er løypelegging.

Medlemskontingenten i o-laget var trolig kroner 10 den gangen. ”Ole G.” skrev ut medlemskort, og ba meg ”komme med resten av gjengen”. De overgangene kom umiddelbart og den sesongen ble en fest, så vel for ”Ole G.” som for oss. Det var plass til ufattelig mange ungdommer i den etter hvert berømte ”Folkevogna til Ole G.” Vi fartet rundt på o-løp på Romerike og Glåmdal, som begge var egne o-kretser den gangen – og Hedmarken. Over alt tok vi for oss av premiebordene, og ”Ole G.” var blid som ei sol. Han hadde datteren Birgit som et trumfess i det som het Jenter 1 (D 15-16 i dag), sønnen Jan Gulbrand i G2, han hadde Per Aas og Joar Julsrud i G1, og en hær av Y.Jr – løpere (H 17-18), med en senere juniorlandslagløper, Erik Julsrud, det var Øivind Holt, siden en kjent o-profil, Lars Saxhaug, som siden ble en drivende leder i lagets storhetstid på 1980-tallet, og da skolen begynte etter ferien, dukket det jammen meg opp en lovende løper fra Vestfold, Eystein Weltzien. Vestfoldingen markerte seg umiddelbart, han uttrykte skepsis til kartkvaliteten på Hedmarken! Det var gode juniorjenter også, Berit Øiseth og Magnhild Sundli. Selv tok ”Ole G.” seg av M5, klassen over 50 år.

For en ungdomstid – så heldige vi var! ”Ole G” var den rene farsfiguren – og for alle.

Nå forsvant naturlig nok flere av oss ut av bildet da gymnastiden var slutt, men laget og den iherdige formannen fikk en plass i hjertene våre for alltid. For ”Ole G.” fortsatte å lage kart, og Eidsvoll O-lag fortsatte å lage flotte løp. Ja, når det nærmet seg arrangement , gikk kartinnspurt og løypelegging foran det meste, fru Liv tok seg av hjemmebanen, men hvordan formannen i Eidsvoll O-lag tross alt fikk tid til å drive en stor og fin gård, er for meg en gåte. ”Ole G” var for øvrig nøye med at klubben fikk ”en skikkelig dato” slik at det kunne bli god deltagelse og penger i kassa. Overskudd ble brukt til innkjøp av nye kartkonstruksjoner.

Som orienteringsleder opplevde ”Ole G.” sin største dag den 14. september 1969. Da arrangerte Eidsvoll O-lag NM i orientering. ”Ole G.” hadde laget kartet over åsen øst for Hasler på Dal sammen med sønnen Jan Gulbrand. Per Aas, også han bare en ungdom hadde lagt krevende løyper. Været skulle gjøre utfordringene større enn noen drømte om, regnet bøtta ned. Det ble bomma over en lav sko på ”Hasleråsen”, og i herreklassen ble tidenes NM-bombe detonert, Atle Jacobsen fra Gular gikk til topps. Atle hadde vært nummer 53 året før! Men Ingrid Hadler vant kvinnenes oppgjør, favorittmessig.

Først i 1976 sa ”Ole G.” takk for seg som formann. Ingen trodde at det noensinne ville skje! På 1980-tallet gikk laget inn i sin storhetstid, og fikk fram storløperen Monica Hatlen som representerte Norge på en fin måte i så vel nordiske mesterskap som VM. Monica gjorde etter hvert ”svenske” av seg.

Siden gikk det vel tråere, for så vel Eidsvoll O-lag som norsk orientering. I dag er klubben med i Raumar-samarbeidet og driver mest lokalt.

Og Knut Berglia? Han er jo mer kjent enn ”Ole G”. Knut ble formann i Norges Orienteringsforbund, en drivende og arbeidsom tillitsmann. I stille vakter på ”Kripos” i Oslo, der han hadde mange av sine år som politimann, satt han natt etter natt og rentegnet o-kart. Knut ledet det vellykkede VM-arrangementet i 1978, en stor triumf for norsk orientering.

Jeg hadde et tett og nært forhold til Knut, i den grad det var mulig å komme inn på ham, og har skrevet en lengre artikkel om Knut i den store jubileumsboka Eiker O-lag lanserer i dag, for 50-årsdagen for stiftelsen.

Ved en anledning, jeg tror det var en åremålsdag, spurte jeg Knut hva som var drivkraften i hans ledervirke.

”Jeg synes det har vært så interessant”, sa Knut.

Det kunne vel vært noe mer også i hans tilfelle, at det frivillige idrettsarbeidet var en pustepause fra den daglige jobben som politimann, Knut var involvert som etterforsker i en rekke av de mest oppsiktsvekkende kriminalsakene vi hadde i Norge på den tiden. At, det var godt å komme ut blant idrettskamerater, godt å komme på skauen og se at det grodde i laget han var så glad i. Ja, det grodde jo fram en verdensmester også, men Knut var ikke den som brisket seg med det.

Ole G. Braaten og Knut Berglia var to av mange orienteringsledere for sin tid. De satte virkelig spor etter seg.

PS: Eidsvoll O-lag arrangerer jubileumsløp på nytt kart lagd på digitale koter over Finnkollen den 5. juni. Et jubileum helt i ”Ole G.”s ånd! Eiker O-lag markerer sine 50 år med å arrangere Veteranmesterskapet 28. – 29. august.

---

Hans L. Werp - e-post: hanswerp(at)online.no
Medlem av trenerforeningen i norsk orientering.
O-skribent siden 1965, med mere.

******

Kåserier, kommentarer og lignende representerer på generell basis skribentens syn og ikke nødvendigvis OPN.no sitt ståsted.