”Først i løypa” er solgt i over 40 000 eksemplarer, noe som er imponerende for en bok av dette slaget. I utgangspunktet hadde ingen forlag tro på boka. ”Løping- en verdenshistorie” er oversatt til 8 språk, ikke mange norske forfattere opplever det. Thor er brumunddøl, og er folklorist fra universitetet i Oslo. Han har utgitt en rekke bøker, blant annet om de reisende – taterne, en biografi om avismannen Anders Mehlum og flere samlinger med Mehlums artikler fra avisen Nu. Han har skrevet beretningene om fotballen i Bumunddal (”Dala”) og idretten i Veldre. I 2009 skrev han på oppdrag av familien fortellingen om bureiseren og skiløperen Annar Ryen fra Dalbygda, som var den første nordmann som vant 5-mila i Lahti (1936).

”Løping – en verdenshistorie” , er generelt interessant for de som løper. Et av kapitlene er om afrikansk, først og fremst kenyansk løping. I VM i terrengløp i Polen i vår vant Kenya alle åtte klassene. Hvorfor er de så gode til å løpe? Jeg synes artikkelen har generell interesse, også for oss i den vestlige verden som gjennom velstandsøkning har mistet mange av de ”fordelene” kenyanerne har gjennom et enkelt liv til nå. I artikkelen vises det også til funn som professor Bengt Saltin, kjent fra svensk o-miljø, fant gjennom forskningsreiser i Kenya. Her er det mye interessant, for eksempel er vestlige løpere – og ikke minst skiløpere, vel ”så gode” som kenyanerne på O2-opptak, men på bevegelsesøkonomi og med hensyn til kapillærnettet, kommer vi til kort. Thor har stilt artikkelen til rådighet for trenersidas og OPNs lesere, og vi takker og bukker. Men det er kanskje lurt å skrive den ut og hygge seg med den på sofaen etter treningsøkta!

Thor Gotaas har høstet stor anerkjennelse for sin bok om løping. (Foto: Hans L. Werp)

Norgesvennen Henry Rono er en av de største kenyanske løperne, selv om han aldri fikk delta i de olympiske leker. I 1978 satte Henry verdensrekorder på 3000 meter flatt, 3000 meter hinder, 5000 meter og 10 000 meter. Etter mange turbulente år og personlige problemer er Henry i dag trener for løperne i Jemen.

Løpesteget ut av fattigdom
I slutten av 1990-årene er den erfarne amerikanske løpetreneren Fred Hardy i Kenya enda en gang for å rekruttere nye utøvere. Siden han kontaktet Kip Keino i 1960-årene og fikk ham over til USA, har mange løpere fra nandistammen fått studiestipend i USA via Hardy. Keino har vært mellommann og kjentmann, den kenyanerne stoler på. Denne dagen skal de til familien Kurgat, hvis sønn Josiah er ferdig med high school og finsikter tilbud fra amerikanske studiesteder.

Kip Keino og Hardy kjører til Kurgats gård, svinger inn på en grusvei og passerer beitende kyr og geiter på den vesle gården, der boligen har jordvegger og bølgeblikktak. Når bilen durer inn på gårdsplassen spretter tre yngre søsken frem. Mor og far kommer også.

Hardy hilser på swahili og slår om til engelsk. Keino oversetter og alle håndhilser på gjestene. ”Hvordan er det med Ben”, spør Kurgat senior og tenker på sønnen som allerede er rekruttert av Hardy og bor i USA. (1) ”Han løper bra og er blant de beste på universitetet i sine fag”, sier Hardy og overleverer en gave fra Ben – en lekker skinnjakke, noe uoppnåelig for en fattig bonde. Familien blir oppspilt over jakken og Kip Keinos nærvær, han står nest etter Gud i disse traktene. Hardy lar familien kikke på gaven og beundre den, og sier omsider til faren: ”Jeg vil snakke med deg og mor om Josiah. Jeg håper han kan komme til University of North Carolina”.

Det er en uimotståelig kombinasjon. Hardy er en representant fra et amerikansk universitetet i verdens rikeste land, som lokker med en løpekarriere og gratis utdannelse, sammen med nandienes største nålevende folkehelt:

”Nå har du gitt meg en sønn. Jeg vil forsikre meg om at jeg har tillatelse til også å ta den andre sønnen din. Jeg tror han vil gjøre suksess og bli lykkelig på University of North Carolina. Har jeg din og mammas tillatelse?” Keino oversetter og ekteparet Kurgat diskuterer på sin dialekt: ”Familien stoler på deg, kalenjin respekterer de eldre”, til Hardy som er i 80-årene.

Alle smiler, og familien begynner å planlegge en harambee, en sammenkomst for å få tak i midler, i dette tilfellet til Josiahs flybillett. Partene snakker fredelig sammen. De diskuterer betingelser og praktiske detaljer, inntil de er enige. Hardy er synlig fornøyd da han holder familiemedlemmene i hendene og deltar i en kalenjin-bønn.
”Tusen takk, tusen takk for sønnen din”. (2)

Hardy har rekruttert nok en løper til University of North Carolina. Ingen vet sikkert hva som skjer kenyanske løpere i USA eller etter studieslutt, og ikke alle kommer tilbake selv om de kanskje ønsker det. Å reise ut og ta utdannelse har ikke bare slått positivt ut. Det er ingen garanti for suksess selv for en nandi, men Kip Keino vet at ambisiøse gutter lengter ut. I over førti år har nandiene fabulert om det forgjettede USA, som ikke alltid er like honningfylt, men tross alt byr på gode muligheter. Hardy er i egne øyne en velgjører som bringer fattige ungdommer til en rik nasjon med gode studietilbud. Både Josiah og familien drar nytte av USA-oppholdet. Det bringer inn kapital og fører til materiell fremgang.

Er det stor forskjell på motivene til Hardy og oppkjøpere av vest-afrikanske slaver til USA på 1700-tallet? Slavehandelen var brutal og en enveisbillett til livsvarig underkastelse, menneskehandel i et kynisk system for utbytting. Løpere i moderne tid kan bli grunnrike og få solid utdannelse, bokstavlig talt skritte i retning materiell luksus. Det er en arbeidsvandring som ofte gagner begge parter. Men også det bunner i at velstand er veldig ujevnt fordelt og at de hvite ønsker å nyttiggjøre seg de svartes yteevne og fysikk. For kenyanere flest er det en ære å få stipend, noe landsmenn misunner dem. Derfor tåler de noen ulemper.

En løpende stamme
Kenyanerne trener hardt, ja, men ofte har det vist seg at talentet ligger latent. Rask fremgang er typisk for nandier selv om de ikke når verdensklasse.

Ta for eksempel Paul Rotich, som ble sendt til USA i 1988 for å få skikkelig utdannelse og ikke tenkte på idrett. 10 000 medbrakte dollar fra den velstående faren ga gutten et løssluppent liv på South Plains Junior College i Texas. Allerede den første våren var beløpet krympet til 2000 dollar og Paul fryktet at han måtte dra hjem i skam, uten fullført skolegang. Dermed begynte den 1,73 meter høye og 80 kilo tunge gutten å trene, først om kvelden, flau over egen dårlige form. Utpå høsten var kroppen atskillig tynnere, og han kom på skolens terrengløp-lag. Etter den første sesongen rangerte han blant USAs 50 beste på junior collegenivå.

Han fikk stipend som løper på et universitet i nærheten og gjorde suksess. Da han dro hjem til Kenya og fortalte fetteren om sin nye, uplanlagte karriere, svarte fetteren ”Så det er sant. Hvis du kan løpe, så kan enhver kalenjin løpe”. (3)

Nandiene, som er en undergruppe i kalenjin-folket, utgjør mindre enn to prosent av befolkningen i Kenya, som består av 40 stammer av innfødte afrikanere, pluss asiater og europeere. (4) (5) Hvorfor har nandiene med anslagsvis 500 000 medlemmer fostret så mange toppløpere?

Tradisjon er viktig. Kip Keinos lysende eksempel har inspirert flere generasjoner. Dernest er lange, slanke bein på lettbygde kropper viktig, paret med en naturlig effektiv løpsokonomi. En oppvekst i tynn luft 1500-2000 meter over havet gir en varig effekt og et fortrinn for utholdenhetsutøvere. Stammens fysisk smertefulle og krevende skikker teller også, vektlegging av å være tøff, litt som spartanerne.

Guttenes blir omskåret i femtenårsalderen. Stammens eldste overvåker inngrepet og sjekker at gutten ikke viser smerte, og alle må gjennom det i en kultur hvor det å klage på smerte anses som ynkelig. De som ikke består denne testen blir kalt kibitet, feiging, og stenges ute fra mannens viktigste sfærer. De blir ikke invitert med på kvegraid. De får ikke ta ordet i stammens råd og får vanligvis heller ikke gifte seg.

Også kvinner er blitt omskåret. Hvis de klagde eller gråt under den smertefulle omskjæringen uten bedøvelse, ble de kalt chebitet, og kunne risikere å føde feige sønner. (6)

Nandiene var fryktet som kvegtyver og gode krigere. Kvegraid er en gammel skikk der 30–40 mann eller flere springer opptil 150 kilometer om natten for å ta en utpekt dyreflokk. Utholdenhet og gode løpeferdigheter teller mye på disse raidene, hvor man spiser og drikker minst mulig og løper fort hjem. Fremdeles pågår slike raid, som kenyanerne ikke kaller tyveri, fordi de anser kveget som en guddommelig eiendom. (7)

Nandiene har levd nomadiserende og dyrket jorda. Denne livsstilen i høylandet har frembrakt et folkeslag med gode forutsetninger for å løpe fort på mellom- og langdistanse. Historisk sett har kalenjin-folket hatt melk, blod og kjøtt som basisføde – de to førstnevnte inntatt i ubearbeidet form. Men de har også dyrket og spist korn. Kalenjin er kjent for et mer variert kosthold enn masaiene, som lever mer i pakt med nomadiserende tradisjoner.

Fra gammelt av dyrket kalenjin hirse og kornsorten sorghum. Nåtidens hovedføde, mais og sukkererter, er relativt nye innslag, akkurat som grønnsaker. Inntaket av karbohydrater er høyt, 70 prosent eller mer – 465-600 gram daglig, og andelen fett utgjør cirka 15 prosent. De spiser mye mat som dyrkes lokalt, hovedsaklig mais, bønner, hodekål, grønnkål, hvete og biff. De drikker melk, kaffe og te. Plantekost er dominerende.

I en dansk undersøkelse utført tidlig i 2002 fant man at melk utgjorde seks prosent av det totale kaloriinntaket. Det var mindre enn forventet, men utøverne økte andelen av melk før viktige konkurranser. To år senere på en treningsleir før større konkurranser utgjorde melk 13 prosent av kalorimengden, men likevel langt mindre enn tradisjonelle nomader som masaiene. Løpere fra kalenjin spiser mer plantekost og mer karbohydrater enn rene nomader.

Det er fornuftig å få rask påfyll av karbohydrater etter intensiv trening. I den danske studien fikk løperne frokost og middag straks etter morgen- og ettermiddagsøkta, og det er ideelt for å erstatte glykogen kjapt. Mais, som utgjorde 64 prosent av kalorimengden, har en høy glykemisk indeks, som gjør erstatningen av glykogen bortimot optimal. Gjennomsnittlig spiste kalenjine 46 gram fett daglig, en andel som også stemte med resten av befolkningen i Kenya. Sammenlignet med toppløpere i andre nasjoner spiste kenyanerne lite fett.

Det hevdes ofte i Vesten at de kenyanske storløperne har metabolske fortrinn. Svensken Bengt Saltin målte hydroxyacyl-CoA-dehydrogenase (HAD) enzym aktiviteten i lår og leggmuskler. Det indikerer kroppens evne til å omsette fett til energi. HAD-enzym aktiviteten var henholdsvis 20 og 50 prosent høyere i lår og leggmuskler, hos kenyanere enn skandinaviske eliteløpere. De utnytter altså fett effektivt. Forsøk gjort av Timothy Noakes i Sør-Afrika viser at dette gjelder svarte løpere, ikke bare kenyanere.

Gjennomsnittlig spiste de 75-88 gram protein daglig. Den økte mengden av melk i treningsharde perioder tilførte viktige aminosyrer.

Emnet vitaminer og mineraler er lite undersøkt, og det er uvisst hvor mye ville vekster som er supplement i kostholdet. En studie av løpende elever på en internatskole i Marakwet er den hittil eneste omfattende.

Også disse elevene viste tegn på lavt inntak av mineraler og vitaminer, som er vanlig i Afrika. De viktige anti-oksidantene, vitamin A, E og C, ble inntatt i mengder på 17, 65 og 95 prosent av anbefalt mengde fra Verdens Helseorganisasjon. Derimot var mengden av jern ekstremt høy, 152 milligram daglig – som kanskje skyldes matens lange koketid eller jernrik jord. Denne høye jernmengden ga likevel ikke kenyanerne, som også levde i tynn luft, ekstra mye hemoglobin. Den typen jern de spiste, ble dårlig absorbert av kroppen. I tillegg fikk de i seg lite av to vitaminer som er nødvendig for jernopptak, nemlig folinsyre og B12. Dernest er mange kenyanere plaget av malariaparasitter og bendelorm, som påvirker hemoglobinnivået negativt. Den daglige mengden kalsium var 600 milligram, omtrent halvparten av den mengden som er anbefalt av Verdens Helseorganisasjon.

Kenyanske løpere har altså ikke et tilstrekkelig kosthold, i hvertfall ikke i forhold til gjeldende normer for daglige doser av vitaminer og mineraler. Men et enkelt kosthold har også sine fordeler. Kenyanske løpere bosatt i utlandet prøver ofte å holde seg til tradisjonell mat. (8)

Mange kenyanske løpere fra 1990-årene og utover var fremmedarbeidere. De dro ut i verden for å tjene seg rike, og som fremmedarbeidere hørte de på rykter og fulgte etter slektninger og kjentfolk, hvor det lønner seg å ha base og hvor en tjener en best. Slik levde de i Skandinavia, England, Italia, USA, Japan, Tyskland og andre land. De bodde trangt, tre–fire mann på små rom, sosialiserte lite utenom egne kretser og konsentrerte seg om å løpe fort. Enkelte skiftet også statsborgerskap eller navn hvis de representerte muslimske stater. De som lyktes, ble velstående. Men det fantes en underskog av utøvere som ikke nådde toppnivå, men som likefullt prøvde. Som fremmedarbeidere kunne de bli desperate, bo og jobbe i uverdige fohold, og la seg utnytte.

Japheth Kimutai (1978–) hadde suksess på 800 meter. Hva tenkte han da han kom med i det europeiske stevnesirkuset midt på 1990-tallet?

Han tenkte på land og på å kjøpe land – først til foreldrene, så til seg selv. Han tenkte på beite til kuer og slaktedyr, størst mulig sammenhengende areal – drømmen om det inspirerte til en løpekarriere. Han elsket å løpe og var glødende interessert i sporten. Kimutai, i likhet med andre som ambisiøse nandier, spurte også seg selv: Hvilket talent har jeg, og hvordan kan jeg utnytte det for å komme ut av fattigdom og få et bedre liv?

Løping var beste og raskeste alternativ, og han ønsket ikke å gå via en lang utdannelse i USA. Han tok korteste vei inn i det europeiske stevnesirkuset som tenåring og satte verdensrekord på 800 meter for junior med 1.43,64.

Japheths familiefarm var førti mål og han ønsket seg tre ganger så mye. Den drømmen sang i bakhodet da unggutten dro til Europa hver sommer for å delta i de største stevnene. En australsk manager ordnet det praktiske og satt inn deltaker- og premiesummer på en europeisk konto, som så ble overført til en afrikansk bank.

Prisene på land steg i Kimutais tid og kostet opptil 400 dollar for ett mål. En burde være forsiktig med hvem en handlet med for ikke å bli svindlet. Politikere eide jord, og det hendte to personer kjøpte samme jordbit, så selgeren fikk dobbel betaling og skapte et fryktelig rabalder. Han søkte råd hos tidligere toppløpere og gjorde som dem.

Kimutai visste at politikere og høvdinger, også fra hans stamme nandiene, mislikte at unge, tidligere fattige gutter beriket seg gjennom løping og ble innehavere av store farmer. Derfor var Kimutai forsiktig med hvem han kjøpte av. Han ventet heller på bedre tilbud, fremfor å sanke jordlapper eid av upålitelige personer i Kenya, et av Afrikas mest korrupte land.

Etter første lønning kjøpte Kimutai jord til foreldrene. Så sanket han til seg selv. Etter hver sesong skjedde forbedringer på Kimutais voksende farm; ny traktor, nye redskaper, en ny ansatt og ny bil. Målet var å gjøre nyttige utbedringer hvert år for å få drømmestedet.

Før fylte 30 år hadde Japheth Kimutai realisert drømmen om å eie 120 mål og ha sin egen, selvgående farm med arbeidere som melker kuene og steller slaktedyrene. Selv er han fri, som suksessfulle, løpende brødre og søstre blant nandiene, til å dyrke egne interesser, hjelpe kamerater som trener og jobbe for deres kår. Han oppfordrer dem til å kjøpe jord og investere fornuftig fra første lønning. Det er typisk for Eldoret der flere høye hus og forretningsbygg eies av tidligere storløpere som er blant byens rikeste. I kaksestrøket bor tidligere atleter som har invistert fornuftig. Kimutai vet om flere som har sølt bort formuer og er blitt lurt av sleipinger. Nandier er ofte naive og godtroende i møte med pengeinteresser.

Japheth Kimutai har mobiltelefon og e-post, men har likevel dype røtter i nandienes jordbrukskultur med vekt på kveghold. Han er også avholdsmann og har bevisst styrt unna alkohol, i visshet om hva det har gjort med menn i sitt miljø. (9)

En kenyaner med 2.07 på maraton falt under for alkohol og døde som fordrukken uteligger i Boston i 2007. Løpende landsmenn bosatt i USA samlet inn penger for å få kisten sendt hjem til Kenya. Påfallende mange tidligere kenyanske storløpere har drukket seg til døde, uten at det alltid oppgis som årsak. Alkohol har også svekket fysikken uten at de har drukket seg ihjel. Den lange, slitsomme veien fra Rift Valley via internasjonale løpearenaer, årevis i utlandet og møte med en totalt annerledes kultur der mennesker er en vare, setter spor i kropp og sinn.

Målbevisste kvinner
Kenyanske kvinner kom senere med enn kenyanske menn, og først i 1990-årene var de mange i verdenseliten. Også blant dem dominerer nandiene. En undersøkelse fra 2003 spurte 250 kvinnlige eliteløpere fra 12 til 50 år om hvorfor de begynte å løpe. De hadde enten deltatt i OL, internasjonale konkurranser eller vist stort potensial som junior. Halvparten svarte at de begynte å løpe for pengene. Drøyt femteparten sa at forbilder hadde inspirert dem. 1,5 prosent løp for moro skyld og 3,5 prosent for å være i form.

I Kenya er en gjennomsnittlig dagslønn mindre enn én euro. Det er fristende å satse på inntektsbringende løping. En såpass liten årsinntekt som 10 000 dollar kan være det tidobbelte av en hjemlig lønn. Da Catherine Ndereba slo verdensrekorden i Chicago Marathon i 2001, vant hun 75 000 dollar i førstepremie, fikk 100 000 dollar for verdensrekorden og en bil verdt 26 000 dollar. I tillegg kom startpenger og mesterskapsbonus, og seire i store maratonløp som gir gevinst og åpner for nye inntektsmuligheter.

Kvinnelige kenyanske løpere har et enda sterkere økonomisk motiv enn menn, fordi pengene kan kjøpe uavhengighet. Kvinner i Kenya er ofte utestengt fra å erverve seg land og rikdom. De kan ikke arve land, og de bor gjerne på jord som tilhører mannlige slektninger. Med penger på konto kan de skaffe seg land, noe som tidligere var uhørt med mindre man tilhørte velstående familier. Slik kan også kvinner underholde hele familier, til og med landsbyer. Løpende kenyanske kvinner er ofte mer fornuftige med formuen enn sine mannlige kolleger. De ødsler bort mindre, henfaller ikke til alkohol og opptrer mer samvittighetsfullt. (10)

Utenlandske hjelpere
Trenere fra flere land har i flere tiår virket i Kenya. En av dem, ”Dottore” Gabriel Rosa, kommer fra Italia og organiserer løp på alle nivåer og for alle aldersgrupper. I motsetning til enkelte andre italienske løpetrenere og leger involvert i løping, har ikke Rosa noen dopingskandaler knyttet til navnet sitt. Han har tråkket sine egne stier og har ikke samarbeidet med de som er blitt etterforsket for juks. Etter å ha ført italieneren Gianni Poli til seier i New York City Marathon i 1986, ønsket flere eliteutøvere, blant andre kenyaneren Moses Kiptanui, råd fra Rosa. I 1992 startet Rosa prosjektet ”Discovery Kenya”, som snart ble sponset av italienske Fila. Allerede over to tiår før det igjen hadde store, utenlandske sponsorer sett verdien av å støtte kenyansk løping.

Ved Rosas inntreden fantes det ingen maratontradisjon i Kenya. I 1990 kom kun én mann, Douglas Wakiihuri på statistikken over verdens 20 beste på distansen. De to neste rangerte mellom nummer 80 og 100 på statistikken. Fjorten år senere var 50 av verdens 100 beste maratonløpere fra Kenya, hvorav flertallet tilhørte Rosas ”stall”. (11)

Rosa etablerte treningscamper. Den første leiren startet i 1993, og senere kom tolv camper i nærheten av utøvernes hjemtrakter, som kan huse opptil hundre utøvere. Her står de tidlig opp, løper tause og konsenrerte i flokk, hviler, trener mer, spiser og legger seg tidlig, uten tilgang på strøm eller mobiltelefon. Dette er universitetet deres, høyskolen løperne må gjennom for å komme videre og til konkurranser i Europa, USA eller Asia. Det kommer utlendinger på besøk som slutter seg til flokkene av kenyanere. Mange er nysgjerrrige og ønsker å lære, bare for å se at enkelhet og disiplin gjelder. Det er noe tidløst over disse treningsleirene der bare enkle sysler og nødvendige behov står på timeplanen, i dyp kontrast til de omgivelsene som venter utøverne dersom de får billett til det internasjonale konkurransesirkuset. De trener seg stinne i høytliggende omgivelser og drar ut i en materielt sett rikere verden på tokt med hjemstavnens fortrinn som ballast, slik fattige mennesker har gjort i årtusener. Nå er løping en vei i Kenya, i tidligere tidsaldre kunne en soldatkarriere gitt samme løft på individuelt plan.

Rosa ønsket å samle i grupper og lære dem om trening og en asketisk livsstil. De som bor på campene må forlate familie, venner og jobber i månedsvis for å løpe på heltid og leve etter Rosas filosofi: ”Trening to ganger om dagen, avslapning og riktig kosthold”. Den harde konkurransen fører til nivåheving og utsiling av de beste. (12)

Rosa sysselsetter førti personer, inkludert kokker og trenere i de tolv treningscampene for omkring to hundre utøvere. Bare de yngste, som ennå går på skolen og får dekket skolepengene av Rosas firma, bor hjemme.

I treningscampene bor ofte løpende brødre, dog med ulikt etternavn, fordi det henviser til omstendighetene ved fødselen. Verdensrekordholder på 800 meter, Wilson Kipketers etternavn, betyr ”født på verandaen”, mens Kipkeino er ”født mens geitene ble melket”. Det finnes også nedarvete økenavn, som Tergat – ”står eller går med hodet litt til den ene siden” – eller Barngetuby – ”faren har drept en løve”. Gutters etternavn begynner ofte med Kip eller Ki, mens jentene har navn som begynner med Chep eller Che. (13)

Også europeiske misjonærer har en andel i kenyanernes fremganger. St. Patricks High School i Iten, etablert av St. Patrick Brothers fra Irland i 1960, er mest kjent. Men også Cardinal Otunga High School i Kisii, opprettet i 1961 av Brothers of Tilburg i Nederland, har rekruttert mange internasjonale stjerner.

Den første overlæreren på St. Patricks, broder Simon, ivret for friidrett og trente elevene. Alle guttene på første skoletrinn måtte delta, og dermed oppdaget man de mest talentfulle. Mike Boit, som tilhørte verdenseliten på 800 meter i 1970- og 1980-årene, var et tidlig produkt av skolen. I 1970-årene ansatte man utenlandske trenere for å høyne nivået. Senere verdensstjerner fortalte om lærerike år på denne skolen, som ikke har egen løpebane, men der eleve springer mest i terrenget. (14)

Afrikas svøpe
Sett fra Europa kan Afrika virke som et kontinent av løpere. Men her har ikke joggebølgen slått til, og inbyggerne foretrekker å gå hvis de mangler kjøretøy. Henry Ronos barn løper ikke en gang for å trimme, selv om de bor rett ved perfekte treningsomgivelser i Kenya. Haile Gebrselassie har løpt så barna hans skal slippe det, fordi familien er blitt velstånde gjennom farens yrke.

I 2007 hadde Afrika 690 millioner innbyggere fordelt på 53 land. Det er særlig i Kenya, Etiopia, Marokko og Algerie at har mange kommet seg ut og frem i verden gjennom løping.

Maria Mutola, Mosambiques store 800 meter løper, har sendt hjem store pengesummer i årevis. I 2003 vant hun én million dollar i Golden League Athletic Grand Prix og donerte en del til en stiftelse i hjemlandet. Farmer og små firmaer har overlevd på Mutolas gavmildhet. Det har skaffet førstehjelp til landet, brønner er gravd og traktorer er kjøpt inn.

Langdistansekongen Haile Gebrselassie fra Etiopia har bestandig løpt med vissheten om sitt lands fattigdom. Han løp fordi han måtte – én mil til skolen, frem og tilbake for å jobbe på jordene hjemme. Han følte senere et ansvar for å bekjempe fattigdom: ”Når jeg trener tenker jeg mye på dette, for som land kan vi ikke komme videre før vi utrydder fattigdom. Men de virkelige problemene kan ikke overkommes bare ved at etiopere løper fort. ” (15)

Globaliseringen er et faktum også i idretten. Akkurat som varer produseres der de koster minst uansett beliggenhet på jordkloden, kan løpetalenter fra små afrikanske stammesamfunn oppsøke verdens største løpearenaer fordi det finnes et system for talentforedling. Beste- og oldeforeldrene til dagens kenyanere og etiopiere hadde like gode anlegg for å løpe langt. Men for to-tre generasjoner siden fantes ennå ikke et system hvor de slapp til i internasjonal sammenheng. Dette har også noe med frigjøring fra koloniveldet å gjøre, evne og vilje til å delta i for eksempel olympiske leker, som skjøt fart blant afrikanske land etter annen verdenskrig.

Paradoksalt har de samme kreftene som melket Kenya i kolonitiden, smarte, hvite mellommenn, også har vært involvert i importen av løpere gjennom sin rolle som agenter. I Kenya er forhenværende og fortsatt aktive løpere i ferd med å organisere seg for å stå sterkere samlet mot spaltende krefter i løpermiljøet. Mange verdensstjerner med bolig i og omkring Eldoret har slått seg sammen for å tale løpernes sak og minske de praktiske problemene og utfordringene nandier støter på i løperkarrieren.

Løperne reiste motsatt vei av kolonistene som underla seg Afrika på 1800-tallet, de oppsøkte Europa og Vesten på den hvite manns premisser. Mens koloniland hentet ut råvarer og beriket seg, måtte løpende afrikanere slite som lettbeinte treller, ofte mot hverandre på bortebane, for å få mest mulig av Mammons goder. De konkurrerte for seg selv, familien og landet sitt på en fremmed arena, på andres betingelser. Få utenom forstod hva dette virkelig innebar.