Refleksjoner om løypelegging, kart og fart etter VM-testløp

En anonym "M" framstår i leserinnlegg i OPN denne uka med mye "tro" og påstand om at "Werp skriver mye dumt"....

Sammenligningen med hvor fort det ble løpt på 26,4 km i samme terreng i lang-NM i 1976 i steikvarmen er ikke noe hovedpoeng, men siden det bringes på bane er lørdagens VM-test et nytt eksempel på at dagens norske o-elite mangler den fysiske kapasiteten som kjennetegnet de norske landslagsløperne gjennom mange tiår før tusenårsskiftet brakte inn trenere med klippetro på at et vell av samlinger der postplukk-øktene sto i kø skulle være løsningen for framtidas topporienterere.

Etter W Cup i Halden/Strømstad skrev jeg en kommentar i OPN med fokus på hvordan norske landslagsløpere de siste åra med få unntak har blitt fraløpt av verdensenerne både i internasjonale mesterskap, W Cup og Tio/Jukola.

Som sølvvinner i lang-NM 1976 brukte jeg 1,26,14 mer enn lørdagens testløpsvinner på 13km lengre løype i samme terreng.

Det er ikke realistisk å tro at en løper som de siste 3 VM har vært nr 17-22-16 (10-12 min bak vinner) kunne forsert ytterligere 13 km på 1,26.

En nøye kalkyle med analyse av strekk/kupering av løypene fra 1976/2015, og som hensyntar fall i gjennomsnittsfart når distansen dobles (jfr halvmaraton kontra maraton) tilsier at vinnertida lørdag burde vært minst 5 min bedre for å være på nivå med norsk landslagsnivå i tiåra før årtusenskiftet.

Så får vi se om Skottland-VM viser samme mønster.

En debatt som bør være viktigere enn å sammenligne nivået før og nå er hvilken o-idrett man ønsker å framelske.

«M» ytrer at «teknisk løypelegging» med mye kartlesning er det morsomste.

O-teknisk lære fra 60-tallet fokuserte mye på kartlesningsbegrepet.

De fleste o-løpere lærer seg å lese hva kartets detaljer betyr.

Det som skiller ut de dyktigste orientererne er evnen til å omsette kartbildet til terrengbilde og vice versa.

I løpet av 70-åra ble det fokusert sterkere på å bevisstgjøre terrengforståelsen.

Torgny Ottosson (ped. inst. Gøteborg univ.) forsket på «problemlösningsstrategier i orientering» (1984), hvor hovedbudskapet var at kartet er en modell av terrenget og at eliteorientereren bygger opp en mental modell av terrenget ut fra kartmodellen.

Den velkjente parallellfeilen er et resultat av at løperen ikke klarer å oppdatere modellen til omkringliggende terreng.

Det mest utfordrende med orienteringsløping er når eliteløperen stadig gjennom løypa blir konfrontert med krevende problemløsning.

De aller fleste strekk i dagens løyper er så korte (100-400m) at nesten alle løper samme trase rett på streken.

Noen kaller det teknisk, mens jeg betegner det som metode i retning ut fra posten fulgt av innløping til neste post, noe de aller fleste eliteløpere klarer å pugge seg til å mestre (same procedure as every race!).

På 70-tallet fokuserte eliteløperne på å sikre sportslig rettferdighet ved å redusere slumpmomentet med bortgjømte lure bingoposter i tette kratt (som kjent rammer slump tilfeldig).

Fokus på sportslig rettferdighet preget løypeleggingen på 80- og 90-tallet, men dessverre er mange av dagens løypeleggere opptatt av å plassere ut flest mulig «lure poster» framfor å skape utfordrende problemløsningsstrekk.

Jeg har tidligere presentert statistikk som indikerer at økning av postantall gjør det enklere, slik at flere løpere «lander på K-punktet».

I lørdagens testløp faller plassering av postene 1, 11 og 12 utenfor det som kan godkjennes etter gjeldende normer for løypelegging.

Når attpåtil kartet i 1:15 000 var printet på en papirkvalitet som medførte at trykksverten ble utflytende der hvor løperen brettet kartet ble det mye en syns- og gjetteprøve.

Firefargersprinten gav dessuten svake kontraster.

IOFs kartnorm har nettopp kontraster i farger og en fornuftig generalisering for å oppnå optimal lesbarhet som overordnet prinsipp.

Manglende generalisering gir overlessede kart med detaljer som løperen ikke har nytte av i konkurransefart.

Dessverre har medfødt farge- og skarphetssyn vært en vesentlig faktor for å lykkes i alt for mange av de siste års langdistanseløp.

For omkring 20 år siden lagde jeg en del kart i 1:12500 for å oppnå lesbarhet uten at formatet på kartbladet ble uhensiktsmessig for langdistanse. Erfaringene og tilbakemeldingene var gode, men NOFs kartutvalg la ned veto mot målestokken med henvisning til at «1:15 000 er normen, og slik skal det også være for framtida».

Jeg mener fortsatt at det var en framtidsrettet løsning, og håper at NOFs kartutvalg himself på 53 år som lørdag gjennomførte løypa 40 min bak teten også ser problemet med lesbarheten på lørdagens kart.

Eystein Weltzien