Vi var femten år, helfrelste på orientering, og bestemte oss for å lage vårt eget kart. Etterpå ville vi lage Oslos største nattløp, og vi gikk faktisk over lik for å få det til.

Hva er en o-raptus?

Det er sikkert unødvendig å forklare fenomenet her på OPN.no, men i hovedtrekk besto det av å oppdage o-løpet, få venner i o-miljøet, snakke om kart, bytte kart og dessuten kombinere alle ferier og fester med orientering.

Etter to år som o-løper åpnet det seg plutselig en ny verden, da en av mine beste o-kamerater, Trond Hegna, begynte på kartlinja på Rud.

Jeg gikk selv i siste året på ungdomsskolen, og ante ikke at det var mulig å ta gymnaset på denne morsomme måten. Det fremsto som en drøm å kunne ha kart på timeplanen.

Trond fortalte med stor begeistring at de hadde eget trykkeri som elevene kunne benytte utenfor skoletid.

Vi skjønte fort at her lå det muligheter. Nå kunne vi jo trykke vårt eget kart.

Terrenget lå rett utenfor min egen stuedør. På den tiden var Gaustadskogen beitemark for kuene på Gaustad gård, og det var nærmest parkterreng i den lille skoglungen som i dag ligger ved siden av Rikshospitalet.

Under krigen hadde området vært bensinlager for tyskerne, og derfor var det et fint nett av brede stier i området.

Dessuten måtte vi finne opp et nytt karttegn for å beskrive alle skyttergravene som gikk gjennom terrenget. Først i ettertid har vi lært at de spesielle rennene neppe var skyttergraver, men lange grøfter hvor bensinen ble lagret i oljefat.

Trond klarte å skaffe et kartgrunnlag, og da sommerferien kom 1974 var det ledig tid på trykkeriet.

Vi synfarte med stor iver, og min klubbkamerat Trond Heir i Lyn var stadig på besøk for å låne Beatles-plater, så han var også med i denne delen av prosessen.

På en gammel tsjekkisk moped fraktet jeg tegningene til Rud skole hvor Trond Hegna satt med rørpenn og tusjet.

Det begynte virkelig å haste. Vi måtte bli ferdige før skolen stengte lokalene for sommeren, og selv skulle vi ut på en nærmest sammenhengende teltferie med minst tyve o-løp, som var det vanlige programmet for alle o-løpere på den tiden.

Men til høsten ville det bli vår tur. Da skulle vi klemme oss inn på den tette terminlisten, og vi fablet allerede om å lage Oslos største nattløp.

Målet var faktisk ikke helt urealistisk. Riktignok var Tiomila allerede en stor begivenhet for norske løpere, men det var en ren seniorstafett.

Det var ikke vanlig verken for yngre løpere, damer eller mosjonister å delta i nattorientering, og det var få proffe lykter i omløp. Uansett var lysstyrken helt annerledes enn i dag, og Gaustadskogen var et perfekt natterreng for nybegynnere, siden skogen både var godt avgrenset, og med skogbunn som var nyfrisert av 40 kuer.

Vi var lykkelige og stolte da vi endelig hadde førsteopplaget med 300 kart i hånden. Men nå oppsto også de første problemene. Trykkpressen var ikke helt nøyaktig, og dessverre oppdaget vi at mange kart hadde store forskyvninger.

Vi hadde likevel ikke hjerte til å kaste makulaturen, så jeg tok vare på alle feiltrykkene i en egen bærepose, noe som i ettertid viste seg å være en stor tabbe. Men der og da var vi ekstatiske.

Dette var i stensilens tidsalder. Kopimaskiner og data tilhørte fremtiden, og likevel hadde vi et egenprodusert kart – i fire farger.

Navnet på løpet var udiskutabelt. Det måtte gå rett i strupen på Tiomila, så navnet ble svensk, eller kanskje er navnet ”Svarta nattplukkaren” mer svorsk?

På innbydelsen kunne man ellers lese dette om kart og terreng:

”Kart: Utgitt 1974, 4 farger, 1:4000, 2 meter ekvidistanse. Skogsbunnen i området er usedvanlig god. Skogen er til dels helt åpen, men noe tornekratt forekommer.”

Fortsetter nedenfor kartet

Kart med begge løyper fra "Svarta nattplukkaren", det første o-løpet i Gaustadskogen.

Hvis du titter på dagens utgave av kartet, som nå heter ”Rikshospitalet”, så er det nesten dekket av grønn farge. Men for førti år siden var vi to unge karteiere som gledet oss til å vise fram Oslos lekreste o-terreng.

Ved å henge poster på omtrent alle terrengdetaljer klarte vi å klemme inn en 4-kilometer lang løype på det lille området, og vi stensilerte opp en utførlig postbeskrivelse med mange morsomme postdetaljer.

Men en av detaljene skulle by på problemer vi knapt kunne forutsett, og jeg tror selv NOFs strengeste kontrollører ville tilgitt oss at vi flyttet den ene posten noen få meter. Vi hadde lagt en av postene under en bro, mens en annen post skulle ligge inne i en forlatt tyskerbunkers.

Noen dager før løpet ville vi undersøke hvordan vi kunne henge opp disse postene, og det var spesielt tyskerbunkersen som skulle by på problemer.

Veggene var helt glatte, og den eneste muligheten var et lite skyteskår oppe på veggen. Vi ålte oss inn i det trange rommet, og for å komme litt høyere tråkket jeg på en bylt som lå på gulvet.

Det var Trond Hegna som bar lykten, og jeg husker at jeg irriterte meg over at han ikke lyste der jeg hadde hendene.

Han hadde i stedet blitt mer nysgjerrig på det jeg tråkket på, og våget seg til å antyde at jeg sto på en død mann!

Jeg kom meg fort ut, og jeg kan ennå huske hvordan vi sto helt stille utenfor bunkersen og så på hverandre, før vi plutselig – som på signal – spurtet femti meter unna.

Politiet hentet liket, men vi følte at det ville være respektløst å følge postbeskrivelsen, så posten ble i stedet hengt opp godt synlig utenfor bunkersen.

Og dermed var vi endelig klare for løpet, helt uten tanke på at noe mer kunne gå galt.

Med en viss manko i kartbunken hadde vi innsett at ambisjonene måtte legges litt ned, og at vi ikke kunne ta opp kampen mot Tiomila i første forsøk.

Men med 43 forhåndspåmeldte løpere listet opp i en kladdebok var vi egentlig ganske fornøyde.

Fortsetter nedenfor påmeldingslisten

Ivrige nattløpere fra 1974, finner du deg selv eller vet du om andre som var med?

Løpet skulle starte torsdag 10. oktober 1974, klokken 19, og optimismen steg da de første bilene parkerte. Men vi ble litt mer betenkte da de først ankomne ikke hadde meldt seg på? Vi hadde undervurdert jungeltelegrafen, og det ble tydelig at løpet nå var godt kjent blant Oslos o-løpere.

Da to Sturla-løpere også dukket opp, begynte tanken å melde seg: Hadde vi nok kart, og hvem skulle tegne inn løypene til de etteranmeldte? Og hvem skulle da overta tidtakningen?

Jeg tror ikke noen registrerte det kaoset som var under oppseiling, andre enn de to erfarne o-pappaene Hallan og Hoffmann fra Årvoll som verken nølte eller spurte om lov før de overtok hele sekretariatet.

Nå i ettertid vet vi ikke nøyaktig hvor mange som fikk løpe det første o-løpet i Gaustadskogen, og vi har heller ikke resultatlisten – men kjente o-profiler som Yngvar Christiansen og Bernt O. Myrvold var oppført i kladdeboken, og den harde kjernen i aldersklassene 14 til 18 kjente stort sett sin besøkelsestid. Selv ble jeg sittende inne på kjøkkenbordet under nesten hele løpet for å tegne inn løyper til strømmen av etteranmeldte.

Vi husker heller ikke hva startkontingenten var, men målet var å tjene inn halvparten av de 500 kronene vi hadde lagt ut filmer og trykkplater.

Resten skulle vi ta inn på videresalg til treningsløp.

Kartsalget ble for øvrig en svært pinlig affære. Jeg klarte å sortere et restopplag med brukbart trykk, og solgte hele posen til Hemings treningsløp.

Da jeg kom gående gjennom løpsområdet, så jeg flere løpere som sto bom stille og gned seg i øynene. Noen klagde på at de ble svimle av å se på kartet. Da jeg kom hjem, oppdaget jeg at jeg hadde gitt dem posen med feiltrykk, og det gikk dermed flere år før det ble arrangert flere o-løp i området.

Nå er terrenget fast inventar i Oslo City Cup og Nordmarkskarusellen, men ”Svarta nattplukkaren” vil alltid være det første løpet i Gaustadskogen.