Kjært minne: Keramikkfat for 3. premie i VIFs o-løp 1966. Fatene var populære som premier den gangen, Terra keramikk i Drammen produserte dem.
Vålerengas fryktede orienteringshær
Et minne fra unge o-løperår, som stadig er i bruk hjemme hos meg, er et keramikkfat med påskriften "VIFs o-løp 1966". Det fortjener noen linjer nå da VIFs o-gruppe, etter det jeg leser på OPN.no og referatet fra Harry Lagerts Nattcup, har gjenoppstått.
Tips en venn
Skriv utMorsomt! De færreste deltagerne i denne cupen, som virkelig må sies å leve opp til orienteringssportens virkelige røtter, er nok klar over at Vålerengas o-gruppe og Harry Lagert var svært så aktuelle samtidig innen norsk orientering, VIF med landets beste guttejuniorer, og den tidligere bakkerekordholder i "Kollen" Harry Lagert, som redaktør av NOF-posten, og samtidig løsmedarbeider i avisa Nationen med orientering som hovedfelt, signaturen -yt fikk med seg det meste av hva som rørte seg innen denne idretten. Akk ja!
For oss som var født et par-tre år etter freden i 1945 var det tøft å møte oslogutta, og ikke minst gutta fra Vålerenga i storløpene på Østlandet.
I Elgdilten og Løvspretten kunne det vært 80-100 løpere i Yngre junior (H 17-18) om jeg ikke husker feil. Svenskene fikk også merke det norske nivået, de gjorde vi kort prosess med i "Jøssetreffen" i Arvika!
Det var en rekke orienteringsgrupper i Oslo sentrum den gangen, Vestheim, Kamp, Bestum, Vestre Aker - og Vålerenga.
Jeg kan ikke huske at Vålerenga-gutta hadde noen leder ute på løpene, Lyn som kom opp noen år senere hadde legendariske Bjarne Høyer som et meget originalt samlingspunkt.
I de beste årene, la oss si fra 1965 til 1968, hadde VIF veldig mange gode. Det var Kjell Winther, Henry Johansen, Øyvind Høeg, Frode Svane (Hansen), Knut Finsen og mange flere.
Det var veldig stas da juniorene omsider fikk sitt eget mesterskap i stafett i 1966. "Start" - senere KOK, med blanta andre den senere VM-løperen Øystein Halvorsen på laget, gikk til topps inne i sørlandsheiene, VIF ble nummer to.
Arrangementet ble dekket utførlig av osloavisene, Nationens oppslag var på 1/3 side i helformat, selvsagt signert -yt.!
Året etter ble stafettmesterskapet arrangert av SOL i Skjebergmarka. Nå var VIF uslåelige, Henry løp første, så tror jeg Øyvind Høeg løp andre og så løp Kjell siste. Store Bergan fra Sandefjord ble nummer to, Oddersjaa nummer tre, mens Eiker, der jeg løp første, tok fjerdeplassen.
Nærmere kom aldri jeg en NM-medalje. Vi hadde ærlig talt ikke mange sjansene i forhold til i dag heller da!
Kjell var den aller beste av VIF-løperne. Han ble stående med evig rekord på "karthuskløypa" på Vangen-leiren, vi fikk glane på en liten kartbit (1: 20 000!) ute på posten og strekket som var tegna inn var 300-500 meter! Jeg har alltid ment at slike øvelser er komplett idiotiske, men Kjell tok den løypa "på hælen".
Den senere svenske verdensmesteren Bernt Frilen returnerte uten særlig suksess, "jag kan vel før fan' inte springe uten karta", sa Frilen. Men Kjell kunne det også og holder koken den dag i dag.
VIFs o-gruppe gikk i oppløsning da gutta reise ut til studier, eller stiftet familie og flyttet til "drabantbyene" som vokste opp inn mot Østmarka. Henry ble en viktig bidragsyter i det flotte miljøet i Oppsal sammen med Kjell "Stakan" Staxrud, nå 86! - med fortid i en annen sentrumsklubb, Oslo-Ørn.
Det er hyggelig at Vålerenga er tilbake på o-kartet, nå da det er populært å bo i sentrum igjen. For meg virker det som slike kameratgjenger som "drar på o-løp", slik som i gamle dager, er en del av orienteringsbevegelsen som er på frammarsj, en veldig hyggelig motvekt til den ensidige opphopningen det har vært i et fåtall elitepregede klubber på 2000-tallet.
Norsk orientering trenger mangfold - ikke enfold.
Kanskje VIF til og med kan arrangere o-løp igjen, slik de gjorde høsten 1966?
Løpet gikk forøvrig fra Bysetra ved Bysetermåsan og det var et røft og tøft terreng med mye på tvers. Eikers tomannstropp fikk plass på undertegnedes DKW 250 ccm3 motorsykkel, Hans Roar (Bakken) på baksetet vant sin klasse, men ga klar beskjed ved hjemkomsten til Hokksund at det var siste gang han som hardtsatsende idrettsmann godtok slik transport!
For oss som var født et par-tre år etter freden i 1945 var det tøft å møte oslogutta, og ikke minst gutta fra Vålerenga i storløpene på Østlandet.
I Elgdilten og Løvspretten kunne det vært 80-100 løpere i Yngre junior (H 17-18) om jeg ikke husker feil. Svenskene fikk også merke det norske nivået, de gjorde vi kort prosess med i "Jøssetreffen" i Arvika!
Det var en rekke orienteringsgrupper i Oslo sentrum den gangen, Vestheim, Kamp, Bestum, Vestre Aker - og Vålerenga.
Jeg kan ikke huske at Vålerenga-gutta hadde noen leder ute på løpene, Lyn som kom opp noen år senere hadde legendariske Bjarne Høyer som et meget originalt samlingspunkt.
I de beste årene, la oss si fra 1965 til 1968, hadde VIF veldig mange gode. Det var Kjell Winther, Henry Johansen, Øyvind Høeg, Frode Svane (Hansen), Knut Finsen og mange flere.
Det var veldig stas da juniorene omsider fikk sitt eget mesterskap i stafett i 1966. "Start" - senere KOK, med blanta andre den senere VM-løperen Øystein Halvorsen på laget, gikk til topps inne i sørlandsheiene, VIF ble nummer to.
Arrangementet ble dekket utførlig av osloavisene, Nationens oppslag var på 1/3 side i helformat, selvsagt signert -yt.!
Året etter ble stafettmesterskapet arrangert av SOL i Skjebergmarka. Nå var VIF uslåelige, Henry løp første, så tror jeg Øyvind Høeg løp andre og så løp Kjell siste. Store Bergan fra Sandefjord ble nummer to, Oddersjaa nummer tre, mens Eiker, der jeg løp første, tok fjerdeplassen.
Nærmere kom aldri jeg en NM-medalje. Vi hadde ærlig talt ikke mange sjansene i forhold til i dag heller da!
Kjell var den aller beste av VIF-løperne. Han ble stående med evig rekord på "karthuskløypa" på Vangen-leiren, vi fikk glane på en liten kartbit (1: 20 000!) ute på posten og strekket som var tegna inn var 300-500 meter! Jeg har alltid ment at slike øvelser er komplett idiotiske, men Kjell tok den løypa "på hælen".
Den senere svenske verdensmesteren Bernt Frilen returnerte uten særlig suksess, "jag kan vel før fan' inte springe uten karta", sa Frilen. Men Kjell kunne det også og holder koken den dag i dag.
VIFs o-gruppe gikk i oppløsning da gutta reise ut til studier, eller stiftet familie og flyttet til "drabantbyene" som vokste opp inn mot Østmarka. Henry ble en viktig bidragsyter i det flotte miljøet i Oppsal sammen med Kjell "Stakan" Staxrud, nå 86! - med fortid i en annen sentrumsklubb, Oslo-Ørn.
Det er hyggelig at Vålerenga er tilbake på o-kartet, nå da det er populært å bo i sentrum igjen. For meg virker det som slike kameratgjenger som "drar på o-løp", slik som i gamle dager, er en del av orienteringsbevegelsen som er på frammarsj, en veldig hyggelig motvekt til den ensidige opphopningen det har vært i et fåtall elitepregede klubber på 2000-tallet.
Norsk orientering trenger mangfold - ikke enfold.
Kanskje VIF til og med kan arrangere o-løp igjen, slik de gjorde høsten 1966?
Løpet gikk forøvrig fra Bysetra ved Bysetermåsan og det var et røft og tøft terreng med mye på tvers. Eikers tomannstropp fikk plass på undertegnedes DKW 250 ccm3 motorsykkel, Hans Roar (Bakken) på baksetet vant sin klasse, men ga klar beskjed ved hjemkomsten til Hokksund at det var siste gang han som hardtsatsende idrettsmann godtok slik transport!
Mulig relevante artikler
