For en tid tilbake fortalte generalsekretær i Norges Orienteringsforbund, Bjørnar Valstad, til nettavisen OPN.no at skiorientering gjorde et betydelig innhogg i forbundets budsjetter.

Deltakelse i aktiviteter som verdenscup og VM var noe som kostet enormt.

I nærmere 30 år har det blitt jobbet relativt tungt og iherdig med å etablere skiorientering her i Norge. En rekke kapasiteter har bidratt i dette arbeidet, men resultatene har uteblitt.

Personlig tilhører jeg de som synes dette er leit, men samtidig er dette en realitet vi rett og slett bare må ta inn over oss.

Skiorientering er sikkert artig for de få som driver på, men den er en meget ressurskrevende mikro-idrett for en orienteringsbevegelse med knapphet på ressurser.

Det samme bildet begynner å tegne seg for sprint-orientering. Det ser ut til at løperne i økende grad rett og slett begynner å bli lei av å dundre rundt på asfalt for å se hvem som er raskest til å runde hushjørner og for å se hvem som klarer å unngå "disk-fellene".

Fra arrangører av sprintløp med status (VM, NM, Verdenscup, Norgescup) begynner også kruttet å svinne hen. Vi hører gjerne melodien "Nå har vi gjort det, men aldri mer".

Dette er ikke ulikt melodien fra flere av dem som har vært med som arrangører av skiorientering.

Ressursbruken står rett og slett ikke i forhold til opplevelsen, nytten og interessen, verken blant arrangører, deltakere eller ute i o-menigheten - de som finansierer det hele.

Samtidig vet vi at både arrangører og løpere i sprintorientering først og fremst har sin elsk til orientering som skogens idrett.

I et slikt perspektiv blir det for eksempel meget fremmed å bære en hel masse sperregjerder ut på et torg for å skape "liksom-veivalg".

Det viktige nå er å la sprintorienteringen høre til der den hører hjemme.

Det betyr den tidlige våren i form av noen city-cuper rundt om i områder som er tidlige snøbare.

Sprintorientering er også hyggelige mosjonsaktiviteter med ofte meget stor sightseeing-effekt når PWT Travel og andre turoperatører reiser rundt på sine mange spennende turer.

I interne klubbsammenhenger kan sprint også være en grei selskapslek.

Men la oss samtidig først som sist innse at sprintorientering slik den nå utøves ikke har fremtiden foran seg.

Sprintorientering som mesterskapsøvelse i dagens form tapper o-bevegelsen for altfor store ressurser, samtidig som den ikke gir oss verken nye løpere, nye o-nasjoner (slik som noen hevdet den ville gjøre) og ei heller gode opplevelser verken som deltakere eller publikum.

Det er klassisk orientering i skogen som er det bærende fundamentet i orienteringsidretten - slik har det alltid vært - og slik vil det alltid forbli!

Kommentar
Geir Nilsen - Redaktør OPN.no

Fotnote 1
NOF-president Einar Tommelstad og NOF's generalsekretær Bjørnar Valstad ønsker ikke å bli intervjuet av OPN.no om emnet.

Fotnote 2
Undertegnede har selv vært med som arrangør av internasjonale konkurranser innen skiorientering, men har klokelig styrt unna dette hva gjelder sprint på nasjonalt og internasjonalt nivå.