Dette er naturligvis en spissformulering, men jeg mener seriøst at de profesjonelle aktørene innen kart og IT, derunder tidtakning, har hatt for mye makt i o-sporten. Vi trenger de profesjonelle som fagpersoner, men ikke som premissleverandører. Der er det brukerne som bør ta styringen, slik det helst skal være i alle virksomheter som leier inn eksperthjelp.

Resultatet er en sport som aldri finner sin form, aldri blir ferdig. I dag er kartene med sitt grønngule fargekaos kvalifisert for høstutstillingen, men ren gresk - for alle nybegynnere. Ryktene går om 16-åringer som bruker lupe. Tilsvarende med IT: Før dataalderen kom det alltid en ferdig resultatliste, skjer det i dag? Og når kommer den – først etter at du har løpt ditt neste løp? Eventor har tusenvis av muligheter. Fantastisk er det, og fantastisk rotete blir det inntil arrangørene lærer seg å bruke tjenesten. Naturligvis kommer det aldri til å skje – og i hvert fall ikke så lenge avgiften nekter småløp å tjene penger. Da er det ingen kunder som kan klage, og ingen kvalitetsforbedring vil skje etter vanlige markedsmessige prinsipper.

Det samme gjelder kartene. På 50-tallet var det kurver i Norge, men ofte skraveringer som viste høydeforskjellen på svenske kart. Likevel var det mange som elsket o-sporten. Da o-sporten fikk sin største vekst var det ennå ikke vanlig med grønt på kartet. Vi klarte oss altså godt uten. Grønt er rettferdig på kontinentet der plantet skog står ugjennomtrengelig. Dermed fikk vi en internasjonal kartnorm som også skulle gjelde naturskog. For en vits det har blitt. Kartene holder på selve mesterskapsdagen, men to år etter har gult blitt til grønt, og kanskje motsatt – da er kartet MER urettferdig enn et ti år gammelt kart uten noen markeringer av løpbarhet.

Et kart kan aldri avbilde terrenget helt nøyaktig. Hvis vi ikke kan leve med dette, så kan vi heller ikke arrangere viktige konkurranser i denne sporten. Vi kunne sagt stopp for lenge siden, men i stedet går vi enda et hakk videre – med sprintorientering. På 70-tallet kan jeg bare huske at det ble arrangert et eneste nærløp som gateorientering – ute på Stabæk – ellers var gateorientering treningsløp, det var jo altfor lett å finne postene. Nå har teknokratene funnet løsningen, og har utviklet et tilleggskart som ligger på armen, altså postbeskrivelsen. Gateorientering har blitt sprint, en helt ny øvelse, fordi teknokratene har klart å gjøre den komplisert. Så komplisert er denne øvelsen at verken løpere eller arrangører klarer å tolke regelverket noenlunde likt. Det viser seg gang på gang, tyve år etter at sporten ble oppfunnet.

Husk at ingenting er bra nok for en teknokrat. En brikke som måler sekunder, bør måle tusendeler før teknokratene er fornøyd. I o-sporten kunne vi egentlig nøyd oss med minutter uten at det hadde blitt urettferdig. Det er nok av tilfeldigheter som gir tidstap underveis uansett. Kanskje en ung løper ber om hjelp – kanskje du må løpe rundt en hissig bikkje på en sti, kanskje har et tre blåst ned natten før løpet?

Jeg skulle likt å vite hva OL-drømmen har betydd for denne utviklingen. I håp om å gjøre NOEN o-løp klinisk rettferdige, fremstår DE FLESTE løpene som uferdige, på utdaterte kart, og med et tidtakersystem som arrangørene ikke behersker.

Kommentarartikkel av Knut-Anders Løken