Pilegrimsferd til ”Indre”

Kåseri av Hans L. Werp

Det var en grøssen, grå og regntung søndag morgen, det var tidlig i mai og året var 1967. Jeg var en ivrig juniorløper og hadde fått innvilget passasjerplass i bilen til Oddvar, en av klubbens legendariske stafettløpere. Vi var på vei til Flaggtreffs løp i Fjella utenfor Mysen.

Det ble ikke sagt noe unødig underveis. Oddvar var ikke sånn. Han var en ekte idrettsmann og dypt konsentrert om den forestående oppgaven. Men da vi snirklet oss gjennom svingene langs Gjersjøen utenfor Oslo, brøt Oddvar den knugende stillheten:

”Her drukna Mikael Staksrud!”

Nakkehåra mine reiste seg. Jeg frøys på ryggen. Mikael Staksrud, en av de tre i Hadelandstrioen, møtte han sin skjebne her?

To svinger senere, og Oddvar fant det for godt å utdype det hele:

”Døm sa det var Hjemmefronten som tok’n”.

Mer ble ikke sagt, jeg mener det var vel 600 løpere med den søndagen, det ble vel noe bom, og var det ikke Hans Koren fra Vestheim som vant det som den gangen het M1, eliteklassen? Hans var oppunder de beste på den tiden, og jeg mener å ha hørt at han var den første som var på alle 2000-meterstoppene i Norge.

Siden har min kjærlighet til ”Indre” vært sterk. Fortsatt hjelper jeg noen løpere med treningsråd, og jeg gjorde det klart for noen uker siden: ”Skal jeg bli med dere på ett løp i vår, så er det til Smaaleneneløpet”.

Denne søndagen var det 900 med, 300 flere enn i 1967, men omtrent halvparten av hva det var i orienteringens storhetstid. Men som noen av oss gamle kompiser prata om, slurpende over et pappkrus der ute på skiarenaen i Hærland, nå gleder vi oss heller over de som deltar, ikke minst de unge entusiastene, det ligger selvsagt en viss motvillig resignasjon i det, men vi må innse at vi konkurrerer med mye mer i dag enn tidigere.

Men hvorfor ”Indre” for undertegnede – når vi da ser bort fra den uforglemmelige opptakten ute ved Gjersjøen for 43 år siden? For meg, en uforbederlig romantiker, er det selvsagt flere grunner. La oss ta det viktigste for en orienteringsløper – terrenget. Det er et vell av flotte orienteringsterreng i Norge, men hvis noen satte meg kniven på strupen og ba meg velge ett terreng, så ville jeg si ”Indre Østfold”. Fint å løpe, detaljrikt, men samtidig så kupert at det gir veivalg. De 900 som deltok søndag ble ikke skuffet. Og så er det folka, de er litt sånn herlig ”sege”, her er det sjel, og vi skal ikke glemme at fra disse øde traktene med et utall av nå nedlagte småbruk innover langs grusveiene, kom landets fremste vekkelsespredikant noensinne, Ole Hallesby. Det var Hallesby som skremte vettet av hele den norske befolkning på NRK tidlig på 1950-tallet, ”om du skulle falle død om nu, stuper du da rett inn i helvete”, var Hallesbys budskap den søndags kvelden.

Speakeren nevner ikke Hallesby, men gjør oss oppmerksomme på at selveste Harry Hammersborg, norsk juniormester i orientering på 1950-tallet, vokste opp på et småbruk et steinkast fra målområdet. Og han nevner Per Fosser og Tore Sandvik, fra ”Indre” må vite. Jeg mener, hva i all verden skal du fordrive tida med ellers på disse traktene, elgjakt selvsagt, bedehuset er nevnt, men ut over det – orientering. Og behersker du terrenget her inne, så blir du god, både Per og Tore ble internasjonale toppnavn.

Fortsetter nedenfor bildet

Gamle storheter på plass i Hærland: Svein Jacobsen, en gang VM-treer og verdensmester i stafett – og Per Fosser, verdensmester i stafett. Per for anledningen arrangør. Foto: Hans L. Werp.

Jaktstarten i eliteklassen for menn blir en drivende og meget interessant affære. Feltet er en smule uttynnet siden gårsdagens prolog i Moss, men ved passering inne på stadion halvveis leder tre Halden-løpere, og det holder seg til mål. For øvrig en haldenser fra nabolandet over Kjølen, en bulgarer og en fra Larvik. Men så ankommer den virkelige adelen oppløpet. Per Olaussen, FSK, VM-firer fra 1997, det er jo bare 13 år siden! Og sannelig kommer ikke Jo Wiklund rett etter Per. Wiklund, nå i Nydalens vakre burgunder og hvite løpsdress må ha vært på landslaget rundt 1990, nå har jeg mista helt tidsperspektivet! Og sannelig kommer ikke Leif Størmer, bronsevinner i NM i Siljan i 1987 diltende inn, også det til en pen plassering. Men egentlig er så vel Per, Jo og Leif mest opptatt av lovende avkom som så vel speaker som jeg konstaterer med drivende steg på oppløpet.

Og når det er snakk om driv? Jeg sier Betty Ann Bjerkreim Nilsen. Riktig nok passerer to garvede damer først inne på stadion ved runding, det er Berit Sofie Wiklund og Ellen Moen, sistnevnte var på VM-laget i 1999, og det er jo ikke lenge siden! – men mot mål er det ingen tvil, Betty Ann har overtatt og vinner med klar margin. Jeg imponeres av kreftene og viljen i steget, og når denne jenta får med seg mange gode løp utover, slik som i dag, blir hun veldig farlig også individuelt i Trondheim-VM i august.

Fortsetter nedenfor bildet

Kanskje en fremtidig verdensmester? Eskil Kinneberg, Raumar jubler over seier i H 17-18 E i jaktstarten i Smaaleneneløpet. Foto: Hans L. Werp.

Med andre ord, en fin dag i det beste selskap. Om jeg hadde hatt noe å si, ville jeg markedsført ”o-miljøet”, det å oppleve ting sammen, hvilken annen idrett har et tilbud til de fleste? Jeg kunne utdype det mer. Nei, orienteringsidretten er unik – vi må ikke glemme det. Jeg håper inderlig på en ny opptur for en idrett som grep meg en gang for lenge siden.

På hjemturen skimter jeg Gjersjøen langt der nede, veien er for lengst lagt om. Jeg tenker at jeg burde fortelle sjåføren om Mikael Staksrud, skøyteløperen fra Lunner som tre ganger ble verdensmester og vant to europamesterskap, men som mest blir husket fordi han avlivet Oscar Mathisens legendariske 2.17.4 på 1500 meter i Davos i 1937, en rekord som da hadde overlevd i 23 år.

Men jeg lar det være.

---

Hans L. Werp - e-post: hanswerp(at)online.no
Medlem av trenerforeningen i norsk orientering.
O-skribent siden 1965, med mere.

******

Kåserier, kommentarer og lignende representerer på generell basis skribentens syn og ikke nødvendigvis OPN.no sitt ståsted.