Kommentar: La O-idretten være åpen for alle
La O-idretten være åpen for alle Kommentar av Geir Nilsen Jeg innrømmer det gjerne. Jeg er stor tilhenger av enkeltindividets rett og plikt til Ã¥ skape innhold i sitt eget liv. Samfunnets ansvar, lokalt, regionalt og nasjonalt, mÃ¥ være Ã¥ legge forholdene til rette for at smÃ¥ frø kan vokse opp til Ã¥ bli blomstrende enkeltindivider som skaper merverdi for seg selv og sine omgivelser. PÃ¥ samme mÃ¥te mÃ¥ det være O-forbundets og O-klubbenes ansvar Ã¥ legge forholdene til rette for at smÃ¥ frø kan vokse opp til Ã¥ bli blomstrende O-løpere, som fÃ¥r et livslangt forhold til O-idretten. PÃ¥ dette punktet har vi vært pÃ¥ bomtur i mange Ã¥r. Konkurransereglene sier nemlig følgende om deltakelse i nasjonale løp og kretsløp; - Løpene er Ã¥pne for deltakere fra alle klubber tilsluttet NOF. I Ã¥rtier har orienteringsidretten vært en lukket arena. De aller fleste av landets innbyggere har med hjemmel i konkurransereglene vært ekskludert fra Ã¥ delta i verdens fineste og morsomste idrett. Er du for eksempel en syklist, skiløper eller terrengløper, eller for den saks skyld fotballspiller, sÃ¥ fÃ¥r du rett og slett ikke lov til Ã¥ være med pÃ¥ de største norske O-begivenhetene. O-festivalen, andre stormønstringer og ulike galopper, samt kretsmesterskap osv. osv. er med konkurransereglenes velsignelse lukket for deg. Med mindre du gjennomfører den øvelsen det er Ã¥ melde seg inn i et O-lag i forkant av at du melder deg pÃ¥ selve O-løpet - det er gjerne lite interessant bare for en gjesteopptreden. Jeg kan med hÃ¥nden pÃ¥ hjertet røpe at dersom min to deltakelser i Birkebeinerrittet i forkant hadde krevd innmelding i en sykkelklubb sÃ¥ hadde jeg heller tatt meg en liten tur i nabolaget. Det samme gjelder i forhold til de terrengløpene jeg fra tid til annen har slengt meg med pÃ¥. Livet går gjerne i bølger Dersom du er en tidligere O-løper, som kanskje har havnet i en livssituasjon hvor det ikke er hensiktsmessig Ã¥ være tilsluttet en forening, blir du ogsÃ¥ offer for konkurransereglenes rigide bestemmelser pÃ¥ akkurat samme mÃ¥te som utøvere fra andre idretter. For de fleste er livet en lang reise, og det kan være faser hvor foreningsinstinktet ikke er like sterkt og/eller at man faktisk ikke har muligheter for Ã¥ leve det ut. En periode fra midten av 90-tallet og litt inn i det nye Ã¥rtusenskiftet var jeg selv i en fase preget av bratte motbakker. Litt satt pÃ¥ spissen gikk dagene med til Ã¥ planlegge hvordan jeg skulle komme meg gjennom neste dag. Foreningstilhørighet med pÃ¥følgende verv og dugnadsinnsats var utopi. Disse Ã¥rene var det rett og slett ikke mulig for meg Ã¥ være tilsluttet den organiserte idretten. Jeg tok derfor farvel med Lillomarka Orienteringslag og den organiserte tilhørigheten en gang pÃ¥ 90-tallet. For meg var det altsÃ¥ noen Ã¥r med redusert helse som resulterte i nedtonet jakt etter O-skjermer. For andre kan det være studier, krevende familiesituasjoner, eller rett og slett behov av en pause fra den organiserte idretten. Allikevel kan det hende man ønsker Ã¥ slenge med i et løp i ny og ne, og at man ogsÃ¥ bærer pÃ¥ en drøm om igjen kunne sette sine føtter i O-skoa i litt fastere og mer forpliktende former pÃ¥ et senere tidspunkt. Siden disse ordene pÃ¥ sett og vis allerede har en personlig vinkling kan jeg likesÃ¥ godt nevne at jeg i perioden med svekket helse kunne delta i O-løp dersom det ikke var for grønt i lyngen og/eller løv pÃ¥ trærne (grunnet synsforstyrrelser), og under forutsetning av blant annet ekstra mye søvn i forkant, kort reisevei, god planlegging og at løypa ikke var altfor lang. Ã… fÃ¥ disse parametrene til Ã¥ gÃ¥ i hop var en utfordring. Et par A-kort-løyper i pÃ¥sken og enkelte helgeløp i april og litt ut i mai ble min arena i siste halvdel av 90-tallet, pluss at jeg pleide Ã¥ humpe gjennom en kort løype i O-festivalen for tradisjonens skyld, og av og til lurte jeg meg til en etappe som innleid breddeholder i 25-manna i oktober. NM-medaljør Hans Olof Amblie, ogsÃ¥ han innleid, sendt meg sÃ¥gar ut tilnærmet i tet et Ã¥r - men det er en annen historie. Til tross for at ovenstÃ¥ende ”krav” for Ã¥ kunne stille i O-løp var en real utfordring, kunne det Ã¥ fÃ¥ lov til Ã¥ melde seg pÃ¥ til løp være en minst like stor bøyg. NÃ¥r ens personlige batteri er flatt er det ikke lett Ã¥ samle energi til Ã¥ argumentere overfor strenge pÃ¥meldingsmottakere om hvorfor Geir Nilsen fra sin egenkonstruerte mini-klubb Tiriltoppen SSOL skulle fÃ¥ lov til Ã¥ bryte konkurransereglenes punkt om NOF-tilhørighet. Noen løp fikk jeg allikevel jukset meg til i disse Ã¥rene. Ikke alle satte pris pÃ¥ dette. Via omveier ble jeg fortalt at det pÃ¥ et møte i Akershus og Oslo O-krets var en representant som ganske forarget hadde tatt til orde for at ”han derre Nilsen fra Tiriltoppen skulle stoppes”. Tomme batterier orker ikke meningsløse konfrontasjoner. Det ble derfor gjerne til at jeg valgte pÃ¥skeløp i Sverige – Bohuslunken, Öjetrampen og Vikingaträffen takket med glede ja til mosjonist-besøk fra Tiriltoppen. Alternativt laget jeg fra tid til annen mine egne smÃ¥ O-løyper i terrenget rundt Ã…rvollÃ¥sen i Oslo. Rett skal være rett. Det var mange arrangører her i Norge som ogsÃ¥ evnet Ã¥ se helheten. Jeg husker spesielt en samtale. Jeg tror det var med pÃ¥meldingsmottaker for Elgdilten, og ordvekslingen var omtrent slik; - Hei, jeg heter Geir Nilsen. Jeg ønsker Ã¥ melde meg pÃ¥ til Elgdilten. - Det skal gÃ¥ bra. Klasse og klubb? - A-kort og Tiriltoppen SSOL. - Tiriltoppen – dem har jeg aldri hørt om. Er de tilsluttet O-forbundet? Jeg konkluderte raskt med at det ikke ble noe pinseløp pÃ¥ meg – ikke i 1997 heller. Egentlig veldig surt siden løpet vel var pÃ¥ en søndag med mulighet for dedikert sovedag bÃ¥de i forkant og etterkant. I tillegg gikk løpet sÃ¥ tidlig som 18. mai (altsÃ¥ lite grønt i lyngen og pÃ¥ trærne) og arenaen var sør for Hamar. Reiseveien fra Oslo kunne derfor være overkommelig dersom vi reiste tidlig nok slik at jeg kunne sove litt i bilen pÃ¥ P-plassen før start. Det at jeg av en eller annen grunn liker Kolomoens ”braskedyngeterreng” veldig godt gjorde det hele ekstra kjipt. Jeg forberedte meg pÃ¥ Ã¥ avrunde samtalen med uforrettet sak, i det jeg vekkes opp fra mine tankerekker. - Det er klart du uansett skal fÃ¥ løpe, lyder det fra andre enden av røret. Gromløpet fikk jeg ogsÃ¥ med meg dette Ã¥ret, ogsÃ¥ der i A-kort. SÃ¥ sesongen -97 brøt mosjonist Nilsen og OPN.noÂ’s redaktør de norske konkurransereglene ved to anledninger. For meg personlig var deltakelsen i Elgdilten i -97 helt klart med pÃ¥ Ã¥ holde liv i drømmen om igjen bli delaktig i O-idretten i et litt større omfang enn 1 til 5 løp i Ã¥ret. Den indre O-flammen, den som ble tent pÃ¥ Solemskogen høsten 1976, var nær ved Ã¥ slukke fullt og helt på 90-tallet. Hamar Orienteringsklubb, Elgdilten og Kolomoen bidro i sÃ¥ mÃ¥te til at det ble holdt liv i flammene. Nok om det – i 2001 – etter at ”nÃ¥la i høystakken” var funnet, begynte kroppen sÃ¥ smÃ¥tt Ã¥ virke igjen. 21 starter fikk jeg dette Ã¥ret – 10 av dem i utlandet, som nevnt var det lettere Ã¥ fÃ¥ være med der. Hvorfor denne lange omveien om bekjennelse av egne synder og delvis utlevering av noen Ã¥r med redusert helse. NÃ¥r det jeg vil frem til er at orienteringsløp mÃ¥ være Ã¥pent for alle. Poenget mitt med ovenstÃ¥ende ord er Ã¥ tegne opp et bilde som viser at livet gjerne gÃ¥r i bølger. I perioder kan man ha mye tid, ork og motivasjon for O-løp og foreningsarbeide. I enkelte andre perioder av livet kan ett eller flere av disse aspektene være pÃ¥ vikende front. Om sÃ¥ er tilfelle er det utilgivelig dumt om O-forbundet og dets medlemsforeninger forfekter konkurranseregler som støter deltakere i egne arrangementer fra seg. Slik dagens konkurranseregler er nedtegnet er de faktisk et hinder for Ã¥ tenne nye orienteringsflammer, samtidig som de bidrar til at gamle O-flammer slukker før tiden. AltsÃ¥ stikk i strid med hva som er forundets og klubbenes primæroppgave – nemlig Ã¥ sørge for optimal forvaltning og utvikling av O-idretten! Vi mÃ¥ se helheten I yngre Ã¥r jobbet jeg pÃ¥ et import-lager for sÃ¥kalte ”fittings” (kort og litt upresist forklart; skruer og muttere). Det kunne hende at det kom én kunde innom som skulle ha én skrue som kanskje kostet 84 øre. Kostnaden for Ã¥ hÃ¥ndtere dette ene salget kunne kanskje være pÃ¥ cirka 100 kroner – meget dÃ¥rlig butikk med andre ord. I slike tilfeller uttalte alltid sjefen – Man vet aldri hva en kunde kan bli til senere. Tenk om han en dag begynner som innkjøpssjef hos en stor bedrift som trenger mye skruer og muttere, eller en forhandler av dette. Da vil han huske hvilken god service han fikk hos oss. PÃ¥ samme mÃ¥te er vi O-løpere nødt til tenke at vi aldri vet hva en enslig svale kan føre med seg i et lengre perspektiv. O-idretten mÃ¥ være Ã¥pen for alle. Gjester skal ikke bare avspises med smÃ¥troll og direkteklasser. Selv ble jeg foreningsmenneske igjen i 2003. NÃ¥ i Ringerike Orienteringslag. Rundt regnet deltar jeg nÃ¥ i cirka 20 løp i Ã¥ret. I 2004 startet jeg sammen med min kone Orientering pÃ¥ nett – OPN.no. Nylig ble artikkel nummer 3.000 publisert. Hadde alle arrangører lojalt fulgt opp konkurransereglenes tullete krav om Ã¥ utestenge mosjonister uten NOF-tilhørighet kan det hende min personlig O-flamme hadde slukket for godt pÃ¥ 90-tallet. Da hadde heller ikke Norge, som eneste land i verden, hatt en aktiv O-avis pÃ¥ nett. PÃ¥ samme mÃ¥te kan en bedriftsløpers gjesteopptreden i et vanlig O-løp bli verdifull for den organiserte idretten. Plutselig kan den lokal O-klubben har fÃ¥tt seg en ny sponsor. Eller en ny dugnadsaktivitet i form av Ã¥ arrangere bedriftsløp for nevnte bedriftsløpers arbeidsplass. Et bedriftsløp som ogsÃ¥ kan brukes til klubbtrening – to fluer i en smekk – og i tillegg gi kroner pÃ¥ klubbens konto. Med synkende deltakelse i vÃ¥re løp, som igjen fører med seg reduksjon i inntekter for klubber og forbund, mÃ¥ rigide (stivbente) konkurranseregler mykes opp – alt annet er, for Ã¥ lÃ¥ne kjendiskokken Eyvind Hellstrøms ord, det glade vanvidd. I Veteranmesterskapet 2009, som Østmarka Orienteringsklubb arrangerer i slutten av august, er det nÃ¥ Ã¥pnet for et prøveprosjekt med deltakelse fra bedriftsløpere i ordinære klasser. Endelig ser vi altsÃ¥ tegn pÃ¥ at dette forlengst utdaterte ekskluderings-tankegodset nÃ¥ er i ferd med Ã¥ forvitre. Personlig hadde jeg gjerne sett at O-idretten for mange Ã¥r siden hadde blitt Ã¥pnet opp for alle, sÃ¥ hvorfor ikke gjennomføre fullskalatesting allerede i 2009, slik at alle typer mosjonister kan delta i alle typer løp allerede fra kommende sesong. Om dette skulle bli for sterk kost for enkelte kan eventuelt offisielle NM-øvelser skjermes - selv om også dette er tullete. Tross alt er det deltakelse i konkurranseorientering og ikke klubbtilhørighet som er produktet vi selger gjennom våre arrangementer. Om testingen blir vellykket kan Norges Orienteringsforbund og alle klubber samarbeide om å bruke det norske VM-Ã¥ret 2010 til offisiell utrulling av den nye ideologien om at O-idretten er Ã¥pen for alle! Geir Nilsen Redaktør OPN.no ****** Kåserier, kommentarer og lignende publisert på OPN.no representerer på generell basis skribentens syn og ikke nødvendigvis OPN.no sitt ståsted. |
Mulig relevante artikler