Kommentar: La O-idretten være åpen for alle

- I årtier har orienteringsidretten vært en lukket arena. De aller fleste av landets innbyggere har med hjemmel i konkurransereglene vært ekskludert fra å delta i verdens fineste og morsomste idrett. Endelig ser vi nå tegn på at dette forlengst utdaterte tankegodset er i ferd med å forvitre, skriver OPN.no's redaktør.


 
La O-idretten være åpen for alle
Kommentar av Geir Nilsen

Jeg innrømmer det gjerne. Jeg er stor tilhenger av enkeltindividets rett og plikt til å skape innhold i sitt eget liv. Samfunnets ansvar, lokalt, regionalt og nasjonalt, må være å legge forholdene til rette for at små frø kan vokse opp til å bli blomstrende enkeltindivider som skaper merverdi for seg selv og sine omgivelser.

På samme måte må det være O-forbundets og O-klubbenes ansvar å legge forholdene til rette for at små frø kan vokse opp til å bli blomstrende O-løpere, som får et livslangt forhold til O-idretten.

På dette punktet har vi vært på bomtur i mange år.

Konkurransereglene sier nemlig følgende om deltakelse i nasjonale løp og kretsløp;

- Løpene er åpne for deltakere fra alle klubber tilsluttet NOF.

I årtier har orienteringsidretten vært en lukket arena. De aller fleste av landets innbyggere har med hjemmel i konkurransereglene vært ekskludert fra å delta i verdens fineste og morsomste idrett.

Er du for eksempel en syklist, skiløper eller terrengløper, eller for den saks skyld fotballspiller, så får du rett og slett ikke lov til å være med på de største norske O-begivenhetene.

O-festivalen, andre stormønstringer og ulike galopper, samt kretsmesterskap osv. osv. er med konkurransereglenes velsignelse lukket for deg.

Med mindre du gjennomfører den øvelsen det er å melde seg inn i et O-lag i forkant av at du melder deg på selve O-løpet - det er gjerne lite interessant bare for en gjesteopptreden.

Jeg kan med hånden på hjertet røpe at dersom min to deltakelser i Birkebeinerrittet i forkant hadde krevd innmelding i en sykkelklubb så hadde jeg heller tatt meg en liten tur i nabolaget. Det samme gjelder i forhold til de terrengløpene jeg fra tid til annen har slengt meg med på.

Livet går gjerne i bølger
Dersom du er en tidligere O-løper, som kanskje har havnet i en livssituasjon hvor det ikke er hensiktsmessig å være tilsluttet en forening, blir du også offer for konkurransereglenes rigide bestemmelser på akkurat samme måte som utøvere fra andre idretter.

For de fleste er livet en lang reise, og det kan være faser hvor foreningsinstinktet ikke er like sterkt og/eller at man faktisk ikke har muligheter for å leve det ut.

En periode fra midten av 90-tallet og litt inn i det nye årtusenskiftet var jeg selv i en fase preget av bratte motbakker. Litt satt på spissen gikk dagene med til å planlegge hvordan jeg skulle komme meg gjennom neste dag. Foreningstilhørighet med påfølgende verv og dugnadsinnsats var utopi.

Disse årene var det rett og slett ikke mulig for meg å være tilsluttet den organiserte idretten. Jeg tok derfor farvel med Lillomarka Orienteringslag og den organiserte tilhørigheten en gang på 90-tallet.

For meg var det altså noen år med redusert helse som resulterte i nedtonet jakt etter O-skjermer. For andre kan det være studier, krevende familiesituasjoner, eller rett og slett behov av en pause fra den organiserte idretten.

Allikevel kan det hende man ønsker å slenge med i et løp i ny og ne, og at man også bærer på en drøm om igjen kunne sette sine føtter i O-skoa i litt fastere og mer forpliktende former på et senere tidspunkt.

Siden disse ordene på sett og vis allerede har en personlig vinkling kan jeg likeså godt nevne at jeg i perioden med svekket helse kunne delta i O-løp dersom det ikke var for grønt i lyngen og/eller løv på trærne (grunnet synsforstyrrelser), og under forutsetning av blant annet ekstra mye søvn i forkant, kort reisevei, god planlegging og at løypa ikke var altfor lang.

Å få disse parametrene til å gå i hop var en utfordring. Et par A-kort-løyper i påsken og enkelte helgeløp i april og litt ut i mai ble min arena i siste halvdel av 90-tallet, pluss at jeg pleide å humpe gjennom en kort løype i O-festivalen for tradisjonens skyld, og av og til lurte jeg meg til en etappe som innleid breddeholder i 25-manna i oktober. NM-medaljør Hans Olof Amblie, også han innleid, sendt meg sågar ut tilnærmet i tet et år - men det er en annen historie.

Til tross for at ovenstående ”krav” for å kunne stille i O-løp var en real utfordring, kunne det å få lov til å melde seg på til løp være en minst like stor bøyg. Når ens personlige batteri er flatt er det ikke lett å samle energi til å argumentere overfor strenge påmeldingsmottakere om hvorfor Geir Nilsen fra sin egenkonstruerte mini-klubb Tiriltoppen SSOL skulle få lov til å bryte konkurransereglenes punkt om NOF-tilhørighet.

Noen løp fikk jeg allikevel jukset meg til i disse årene. Ikke alle satte pris på dette. Via omveier ble jeg fortalt at det på et møte i Akershus og Oslo O-krets var en representant som ganske forarget hadde tatt til orde for at ”han derre Nilsen fra Tiriltoppen skulle stoppes”.

Tomme batterier orker ikke meningsløse konfrontasjoner. Det ble derfor gjerne til at jeg valgte påskeløp i Sverige – Bohuslunken, Öjetrampen og Vikingaträffen takket med glede ja til mosjonist-besøk fra Tiriltoppen. Alternativt laget jeg fra tid til annen mine egne små O-løyper i terrenget rundt Årvollåsen i Oslo.

Rett skal være rett. Det var mange arrangører her i Norge som også evnet å se helheten. Jeg husker spesielt en samtale. Jeg tror det var med påmeldingsmottaker for Elgdilten, og ordvekslingen var omtrent slik;

- Hei, jeg heter Geir Nilsen. Jeg ønsker å melde meg på til Elgdilten.
- Det skal gå bra. Klasse og klubb?
- A-kort og Tiriltoppen SSOL.
- Tiriltoppen – dem har jeg aldri hørt om. Er de tilsluttet O-forbundet?

Jeg konkluderte raskt med at det ikke ble noe pinseløp på meg – ikke i 1997 heller. Egentlig veldig surt siden løpet vel var på en søndag med mulighet for dedikert sovedag både i forkant og etterkant. I tillegg gikk løpet så tidlig som 18. mai (altså lite grønt i lyngen og på trærne) og arenaen var sør for Hamar. Reiseveien fra Oslo kunne derfor være overkommelig dersom vi reiste tidlig nok slik at jeg kunne sove litt i bilen på P-plassen før start. Det at jeg av en eller annen grunn liker Kolomoens ”braskedyngeterreng” veldig godt gjorde det hele ekstra kjipt. Jeg forberedte meg på å avrunde samtalen med uforrettet sak, i det jeg vekkes opp fra mine tankerekker.

- Det er klart du uansett skal få løpe, lyder det fra andre enden av røret.

Gromløpet fikk jeg også med meg dette året, også der i A-kort. Så sesongen -97 brøt mosjonist Nilsen og OPN.no’s redaktør de norske konkurransereglene ved to anledninger.

For meg personlig var deltakelsen i Elgdilten i -97 helt klart med på å holde liv i drømmen om igjen bli delaktig i O-idretten i et litt større omfang enn 1 til 5 løp i året.

Den indre O-flammen, den som ble tent pÃ¥ Solemskogen høsten 1976, var nær ved Ã¥ slukke fullt og helt på 90-tallet. Hamar Orienteringsklubb, Elgdilten og Kolomoen bidro i sÃ¥ mÃ¥te til at det ble holdt liv i flammene.

Nok om det – i 2001 – etter at ”nåla i høystakken” var funnet, begynte kroppen så smått å virke igjen. 21 starter fikk jeg dette året – 10 av dem i utlandet, som nevnt var det lettere å få være med der.

Hvorfor denne lange omveien om bekjennelse av egne synder og delvis utlevering av noen år med redusert helse. Når det jeg vil frem til er at orienteringsløp må være åpent for alle.

Poenget mitt med ovenstående ord er å tegne opp et bilde som viser at livet gjerne går i bølger. I perioder kan man ha mye tid, ork og motivasjon for O-løp og foreningsarbeide. I enkelte andre perioder av livet kan ett eller flere av disse aspektene være på vikende front.

Om så er tilfelle er det utilgivelig dumt om O-forbundet og dets medlemsforeninger forfekter konkurranseregler som støter deltakere i egne arrangementer fra seg.

Slik dagens konkurranseregler er nedtegnet er de faktisk et hinder for å tenne nye orienteringsflammer, samtidig som de bidrar til at gamle O-flammer slukker før tiden.

Altså stikk i strid med hva som er forundets og klubbenes primæroppgave – nemlig å sørge for optimal forvaltning og utvikling av O-idretten!

Vi må se helheten
I yngre år jobbet jeg på et import-lager for såkalte ”fittings” (kort og litt upresist forklart; skruer og muttere). Det kunne hende at det kom én kunde innom som skulle ha én skrue som kanskje kostet 84 øre. Kostnaden for å håndtere dette ene salget kunne kanskje være på cirka 100 kroner – meget dårlig butikk med andre ord.

I slike tilfeller uttalte alltid sjefen – Man vet aldri hva en kunde kan bli til senere. Tenk om han en dag begynner som innkjøpssjef hos en stor bedrift som trenger mye skruer og muttere, eller en forhandler av dette. Da vil han huske hvilken god service han fikk hos oss.

På samme måte er vi O-løpere nødt til tenke at vi aldri vet hva en enslig svale kan føre med seg i et lengre perspektiv. O-idretten må være åpen for alle. Gjester skal ikke bare avspises med småtroll og direkteklasser.

Selv ble jeg foreningsmenneske igjen i 2003. Nå i Ringerike Orienteringslag. Rundt regnet deltar jeg nå i cirka 20 løp i året. I 2004 startet jeg sammen med min kone Orientering på nett – OPN.no. Nylig ble artikkel nummer 3.000 publisert.

Hadde alle arrangører lojalt fulgt opp konkurransereglenes tullete krav om å utestenge mosjonister uten NOF-tilhørighet kan det hende min personlig O-flamme hadde slukket for godt på 90-tallet. Da hadde heller ikke Norge, som eneste land i verden, hatt en aktiv O-avis på nett.

På samme måte kan en bedriftsløpers gjesteopptreden i et vanlig O-løp bli verdifull for den organiserte idretten. Plutselig kan den lokal O-klubben har fått seg en ny sponsor. Eller en ny dugnadsaktivitet i form av å arrangere bedriftsløp for nevnte bedriftsløpers arbeidsplass. Et bedriftsløp som også kan brukes til klubbtrening – to fluer i en smekk – og i tillegg gi kroner på klubbens konto.

Med synkende deltakelse i våre løp, som igjen fører med seg reduksjon i inntekter for klubber og forbund, må rigide (stivbente) konkurranseregler mykes opp – alt annet er, for å låne kjendiskokken Eyvind Hellstrøms ord, det glade vanvidd.

I Veteranmesterskapet 2009, som Østmarka Orienteringsklubb arrangerer i slutten av august, er det nå åpnet for et prøveprosjekt med deltakelse fra bedriftsløpere i ordinære klasser.

Endelig ser vi altså tegn på at dette forlengst utdaterte ekskluderings-tankegodset nå er i ferd med å forvitre.

Personlig hadde jeg gjerne sett at O-idretten for mange år siden hadde blitt åpnet opp for alle, så hvorfor ikke gjennomføre fullskalatesting allerede i 2009, slik at alle typer mosjonister kan delta i alle typer løp allerede fra kommende sesong.

Om dette skulle bli for sterk kost for enkelte kan eventuelt offisielle NM-øvelser skjermes - selv om også dette er tullete. Tross alt er det deltakelse i konkurranseorientering og ikke klubbtilhørighet som er produktet vi selger gjennom våre arrangementer.

Om testingen blir vellykket kan Norges Orienteringsforbund og alle klubber samarbeide om å bruke det norske VM-Ã¥ret 2010 til offisiell utrulling av den nye ideologien om at O-idretten er Ã¥pen for alle!

Geir Nilsen
Redaktør OPN.no


******

Kåserier, kommentarer og lignende publisert på OPN.no representerer på generell basis skribentens syn og ikke nødvendigvis OPN.no sitt ståsted.

blog comments powered by Disqus


Mulig relevante artikler