Verdenscupen som forsvant

- Ideen med verdenscupen var god, utgangen fra hoppet upåklagelig, men nedslaget skjedde mellom skiene i V-stil, slik det gjerne har gjort i denne idretten, skriver Hans L. Werp i sin fjerde kommentar her på OPN.no.


 
Verdenscupen som forsvant
Kommentar av Hans L. Werp

Det var treningskonsulenten, i dag ville vi kalt ham toppidrettskonsulenten, i Norges Orienteringsforbund som klekket ut ideen om en verdenscup i orientering. Da er vi tilbake til tidlig 1980-tall, sola skinte fra en skyfri himmel over norsk orientering, deltagelsen i Sørlandsgaloppen og andre norske løp var så overveldende at den nesten var plagsom og vi tapetserte seierspallene i samtlige internasjonale oppgjør.

Vi var på det tidspunktet lykkelig uvitende om at russiske orienteringsløpere med fremmedklingende navn som Khramov og Novikov skulle gjøre livet surt for oss 25 år senere, og franskmenn forbandt vi den gangen med vin - og bare det.

Tida var Åge Alexandersen, fire pils og en pizza, og hvem kunne drømme om at kretsmesterskapet i orientering i Østfold skulle samle 230 deltagere i 2008? Leif A. Karlsen (Fredrikstad) og Kåre Holt Hansen (Flaggtreff), som var den drivende toppduoen i den norske orienteringsbevegelsen den gangen, ville antagelig ha satt løperdrikken i halsen om de den gangen hadde blitt konfrontert med slike fremtidsutsikter.

Lars Lystad var treningskonsulent i Norges Orienteringsforbund den gangen, for øvrig etter et opphold som lærer i noe så eksotisk som Kina, og etter som andre idretter allerede var i gang med verdenscuper, foreslo Lars at også internasjonal orientering burde samle seg om en verdenscup. Tida var moden!

Nå var det svenskene som hadde hevd på det meste i orientering den gangen, og de likte ikke ideen. Rettere sagt, om de hadde kommet med den selv, så hadde det vært noe annet!

I dag hører vi ikke så mye til svensken lenger heller. De sliter vel med sitt, de og.

Men verdenscup ble det, iscenesatt av den iherdige sarpingen Lystad. Han tråklet sammen et program for 1983, en slags uoffisiell turnering det året, om jeg ikke tar helt feil avsluttet med Blodslitet på Torsnes utenfor Fredrikstad.

Året etter ble verdenscupen offisiell. Jeg husker Eiker arrangerte klubbtur til Karlstad der avslutningen fant sted, fordi vi hadde med Morten Berglia, og Morten hadde seierssjanser sammenlagt. I disse tider da det nok en gang diskuteres fellesstartøvelser i orientering, er det greit å huske at finalen i 1984 ble gjennomført på denne måten.

Selv et finurlig opplegg kunne ikke hindre at tre gode svensker fikk gruppereise rundt, og det sa ikke Kent Olsson, Joakim Ingelsson og Åke Jønsson nei til.

Modellen fellesstart i orientering er fortsatt uløst, 25 år senere. Dermed ble det ingen worldcupseier til Eiker, men vi hadde en hyggelig tur og tok noen klasseseire på skytefeltet utenfor Karlstad også.

Verdenscupen ble arrangert annet hvert år på 1980-tallet og det så egentlig ganske lovende ut for denne nyvinningen. 1986 startet med verdenscupløp i Aremark samtidig med Vårspretten, presseoppbudet var slett ikke verst, det var start fra en rampe i målområdet, orienteringsidretten var på vei mot nye tider!

I forbundets eget organ, het det Orientering den gangen?, ble det imidlertid klaget i etterkant. Deltagerne i Vårspretten hadde vist liten interesse for den internasjonale eliten, med ryggen til oppløpet var de tvert i mot mest opptatt av å fordype seg i egne veivalg og diskusjoner om bommer med konkurrentene. Da var den diskusjonen for alvor i gang – og den skulle fortsette så lenge noen orka. Vi er oss selv nærmest, det er lurt å huske på det.

1986 medførte blant annet en visitt til USA, der ble det faktisk Eiker-seier, og i 1988 dro den internasjonale eliten virkelig ut på langtur: Til Hong Kong og Tasmania. I Hong Kong ble det småsurt, for det norske laget holdt seg borte fra premieutdelingen fordi to tsjekkiske løpere, Ada Kucherova og Jana Galikova ikke fikk innreisevisum til Hong Kong. Intet mindre enn en idrettspolitisk markering, sånt forstår vel ingen i dag?

De norske løperne stilte også spørsmål om dette var den rette måte å utbre o-idretten på, det til tross for at de fikk anledning til å besøke mange bortgjemte og for så vidt interessante steder på jorda. Det fins et skriv fra tillitsmennene Ellen Sofie Olsvik og Morten Berglia i magasinet Orientering fra den tida, for de som har årgangene komplette.

For arrangementene i verdenscupen hadde, til tross for stor lokal entusiasme, vært av blandet kvalitet. Et løp i Belgia utviklet seg til å bli en jakt på aluminiumsstolper som stakk opp av brennesla, fordi poststativene brøt sammen. Et løp i Italia på 1990-tallet ble også av det sære slaget med skråliorientering så krevende at det endte med seier til en østerriker som var så uheldig å ta igjen så vel Håvard Tveite som Jørgen Mårtensson. Skal vi si, det fikk etterspill der og da.

Siden kom Park World Tour, som virkelig skulle redde orienteringssporten, og verdenscupen forsvant ut venstre, men uten å bli nedlagt. Den har levd videre på en måte og knapt nok det. Park-cupen forsvant vel også et eller annet sted da Eriksson fant andre steder å putte sponsorpengene, og der står vi da, like etter at world cupen i orientering for 2008 ble avsluttet i Sveits. Der hentet Anne Margrete Hausken verdenscuptrofeet etter en overbevisende sesong og de andre norske løperne hadde sikkert også en fin opplevelse i vakre høstskoger utenfor Zurich.

Artikkelen fortsetter under bildet
Anne Margrethe Hausken.
Anne Margrethe Hausken. Arkivfoto: Geir Nilsen / OPN.no.

Ideen med verdenscupen var god, utgangen fra hoppet upåklagelig, men nedslaget skjedde mellom skiene i V-stil, slik det gjerne har gjort i denne idretten.

Men skyld ikke på sarpingen Lars Lystad som siden tok steget over til NRK. Jeg tror Lars er på ferie i Spania i disse dager, men jeg mener han en gang sa til meg at også han etter hvert hadde kommet til at orientering burde prøve å leve sitt eget liv. At noen idretter har en popularitet som publikumsidretter, andre ikke. Som han sa, det er sånn det er.

Men akkurat de synspunktene får dere ta med forbehold for sarpingens del. Jeg har vel i hvert fall havnet der, et eller annet sted. I orientering har de fleste deltatt, på en eller annen måte, og få har vært publikum. Det er et godt argument å dra med seg i en tid preget av mye inaktivitet.

Kommentar Hans L. Werp
Medlem av trenerforeningen i norsk orientering.
O-skribent siden 1965, med mer


******

Kommentarer publisert på OPN.no representerer på generell basis skribentens syn og ikke nødvendigvis OPN.no sitt ståsted.



Mulig relevante artikler