Gjermund Røren (til høyre) var Eiker-talentet som forsvant. Nå er han tilbake i o-miljøet, her sammen med sin jevnaldrede konkurrent, Jan Richard Eriksen fra Asker Skiklubb. Jan Richard har imidlertid vært med hele tida. Foto: Hans L. Werp.
Gjensyn med glemte år
..hastverket er det jeg opplever som negativt
Han var kronprinsen i Eiker-orienteringen, den som skulle overta etter Morten Berglia. Men Gjermund Røren, i dag 48 år gammel, fikk skadeproblemer og forsvant fullstendig fra o-idretten. 20 år sener er han tilbake. Han reflekterer over positive og ikke fullt så positive forskjeller etter to tiårs fravær.
Tips en venn
Skriv utGjermund Røren var det kjempemessige løpstalentet som satte evige løyperekorder på de tradisjonelle rundene på Eiker i konkurranse med Morten Berglia og langrennsbrødrene Tor Håkon og Geir Holte.
I 1982 vant han NM for H 17-18 i Klæbu og samme høst var han med på Eikers stafettlag for senior som tok sølv i NM på Stord, de andre på laget var hans eldre bror Tormod, også et stort talent, Pål Bakke og selvsagt Morten Berglia.
Alle oppvokst innen få kilometers avstand. Det var "drag" over norsk orientering den gangen og en rekke slike "ekte klubblag" som holdt høyt nivå og kriget i NM-stafetten.
Som mange i den alderen kunne ikke Gjermund få nok, han var umulig å bremse. Som første års senior ble han nummer 20 i det usedvanlig jevne oppgjøret i NM i Korgen. Men året etter fikk han et forferdelig overtråkk under Modum 2-dagers, en skade han først ikke tok på alvor. I praksis var karrieren over med det, selv om han deltok sporadisk fram til 1992. Jonsokløpet det året var senioråras siste.
Come back
I likhet med mange andre fra denne generasjonen forsvant han totalt fra orienteringen, han fikk familie og to barn og prioriterte andre gjøremål.
Barna var ikke interessert i orientering , men i et nytt forhold og bosatt på Vikersund, passet det å planlegge et come-back.
- Min bror Magnar, som aldri drev med orientering, begynte å sykle for en del år siden, han mobba meg med at jeg var blitt i for dårlig form. Jeg tok han på ordet, kjøpte meg sykkel og prøvde å tråkke av meg "kontorkiloene", de vi mannfolk får ved stillesittende arbeid som jeg har. Det var blytungt og løping ble det smått med, beina var ikke gode og ankelen voldte meg fortsatt besvær, den er kronisk vond, men sånn er det vel bare, undrer Gjermund.
Det tok fire år fra han begynte å trene igjen til han gjorde come-back i o-løypa. Det skjedde i Sigdalsløpet i vår. Siden har han stort sett deltatt de helgene samboeren jobber skift og han ikke har barna.
Det har gått "hyfsat" som svenskene sier. Det er ikke enkelt når en har vært borte så lenge og beina er slett ikke som i gamle dager!
- Hva opplever du som forskjellen på løpene fra 1992 til i dag?
- EMIT-brikka var jo totalt ny for meg. Da jeg forlot sporten brukte vi stifteklemmer. Teknologien gjør det vel så interessant som den gangen, det er så mye materiale en kan gruble over. Positivt opplever jeg også variasjonen i distanser, den gangen jeg virkelig var god, "harva" vi langdistanse hver helg, nå er det en og annen mellomdistanse, da er det flere poster og det går an å hevde seg i min veteranklasse (H 45) med den begrensede treninga jeg har. Jeg kunne ha vunnet klassen i Kolbotn& Skimts løp i vår, mens jeg feks. var sjanseløs i "gampeløypa" sist søndag i Modum-2dagers, en slik langdistanse jeg selvsagt ville ha kost meg i den gangen jeg var i form.
- Annet positivt?
- Å treffe de gamle gutta. Der har tida stått stille, selv om vi har litt mindre og mer grått hår siden sist.
- Ser du noe negativt?
- Forsåvidt. Den gangen visste vi ikke når vi skulle starte, så vi kom alle ved 10-tida når starten var klokka 11. Hele dagen ble en veldig sosial affære. Nå legges startlistene ut på nettet, folk kommer rett før de skal starte og så drar de igjen. Jeg savner litt av det gamle, men, men, sier Gjermund. Samtidig er det altså flott å kunne komme hjem og studere resultatlistene i ro og mak utover søndags kveld.
Slik har det altså føltes å få et gjensyn med glemte år. Noe var likt, andre ting var annerledes, men alt i alt er det usedvanlig trivelig å være tilbake i o-miljøet, synes Gjermund Røren. Måtte han inspirere flere til å gjøre come back!
I 1982 vant han NM for H 17-18 i Klæbu og samme høst var han med på Eikers stafettlag for senior som tok sølv i NM på Stord, de andre på laget var hans eldre bror Tormod, også et stort talent, Pål Bakke og selvsagt Morten Berglia.
Alle oppvokst innen få kilometers avstand. Det var "drag" over norsk orientering den gangen og en rekke slike "ekte klubblag" som holdt høyt nivå og kriget i NM-stafetten.
Som mange i den alderen kunne ikke Gjermund få nok, han var umulig å bremse. Som første års senior ble han nummer 20 i det usedvanlig jevne oppgjøret i NM i Korgen. Men året etter fikk han et forferdelig overtråkk under Modum 2-dagers, en skade han først ikke tok på alvor. I praksis var karrieren over med det, selv om han deltok sporadisk fram til 1992. Jonsokløpet det året var senioråras siste.
Come back
I likhet med mange andre fra denne generasjonen forsvant han totalt fra orienteringen, han fikk familie og to barn og prioriterte andre gjøremål.
Barna var ikke interessert i orientering , men i et nytt forhold og bosatt på Vikersund, passet det å planlegge et come-back.
- Min bror Magnar, som aldri drev med orientering, begynte å sykle for en del år siden, han mobba meg med at jeg var blitt i for dårlig form. Jeg tok han på ordet, kjøpte meg sykkel og prøvde å tråkke av meg "kontorkiloene", de vi mannfolk får ved stillesittende arbeid som jeg har. Det var blytungt og løping ble det smått med, beina var ikke gode og ankelen voldte meg fortsatt besvær, den er kronisk vond, men sånn er det vel bare, undrer Gjermund.
Det tok fire år fra han begynte å trene igjen til han gjorde come-back i o-løypa. Det skjedde i Sigdalsløpet i vår. Siden har han stort sett deltatt de helgene samboeren jobber skift og han ikke har barna.
Det har gått "hyfsat" som svenskene sier. Det er ikke enkelt når en har vært borte så lenge og beina er slett ikke som i gamle dager!
- Hva opplever du som forskjellen på løpene fra 1992 til i dag?
- EMIT-brikka var jo totalt ny for meg. Da jeg forlot sporten brukte vi stifteklemmer. Teknologien gjør det vel så interessant som den gangen, det er så mye materiale en kan gruble over. Positivt opplever jeg også variasjonen i distanser, den gangen jeg virkelig var god, "harva" vi langdistanse hver helg, nå er det en og annen mellomdistanse, da er det flere poster og det går an å hevde seg i min veteranklasse (H 45) med den begrensede treninga jeg har. Jeg kunne ha vunnet klassen i Kolbotn& Skimts løp i vår, mens jeg feks. var sjanseløs i "gampeløypa" sist søndag i Modum-2dagers, en slik langdistanse jeg selvsagt ville ha kost meg i den gangen jeg var i form.
- Annet positivt?
- Å treffe de gamle gutta. Der har tida stått stille, selv om vi har litt mindre og mer grått hår siden sist.
- Ser du noe negativt?
- Forsåvidt. Den gangen visste vi ikke når vi skulle starte, så vi kom alle ved 10-tida når starten var klokka 11. Hele dagen ble en veldig sosial affære. Nå legges startlistene ut på nettet, folk kommer rett før de skal starte og så drar de igjen. Jeg savner litt av det gamle, men, men, sier Gjermund. Samtidig er det altså flott å kunne komme hjem og studere resultatlistene i ro og mak utover søndags kveld.
Slik har det altså føltes å få et gjensyn med glemte år. Noe var likt, andre ting var annerledes, men alt i alt er det usedvanlig trivelig å være tilbake i o-miljøet, synes Gjermund Røren. Måtte han inspirere flere til å gjøre come back!
Mulig relevante artikler
