Frontrunner” spenner ut sikkerhetsnettet

- Når Petter Thoresen blir landslagstrener knappe to år før vårt eget verdensmesterskap i Trondheim, må vel norsk orientering ha vunnet i så vel Lotto som i tipping. I særdeleshet når medspillerne også er to av de absolutt mest toneangivende orientererne vi noensinne har hatt her hjemme, innleder Hans L. Werp i en ny kommentar her på OPN.no.


 

Når en ”frontrunner” spenner ut sikkerhetsnettet
Kommentar av Hans L. Werp

Når Petter Thoresen blir landslagstrener knappe to år før vårt eget verdensmesterskap i Trondheim, må vel norsk orientering ha vunnet i så vel Lotto som i tipping. I særdeleshet når medspillerne også er to av de absolutt mest toneangivende orientererne vi noensinne har hatt her hjemme, Tore Sagvolden som demokratisk valgt leder av Toppidrettskomiteen, og Bjørnar Valstad som generalsekretær, les daglig leder av den norske orienteringsbevegelsen.

Det er en bevegelse som har slitt i motbakke de senere år, det som en gang var en av de toneangivende sommeridrettene i det norske idrettsbildet, har foretatt en glideflukt inn i glemselen. At PR og arbeid mot media, TV inkludert, tilsynelatende har vært arbeidsoppgave nummer en for forbundet, har tilsynelatende vært fånyttes.

Av medaljeinflasjonen i den mesterskapsinflasjonen som orienteringsidretten mer eller mindre tilsiktet har skaffet seg, sikret vi oss i år 7 – sju medaljer av totalt 48.

Det er vel for så vidt greit nok, og uttellingen under VM i Tsjekkia var vel sant og si bedre enn det selv de siste entusiastene regnet med. Med hensyn til medaljer gikk det forresten langt bedre denne gangen enn sist norske orienterere gjestet Tsjekkia, da sto vi igjen med to sølvmedaljer i stafett og ingen medaljer individuelt. Petter var forresten med den gangen.

For det er ikke bare Åge Hareide som sliter med interessen for landslaget. ”Våre beste menn” ble reddet av en stolpe da Stabæks Veigar Pall Gunnarsson gjorde sitt innhopp på Ullevaal forrige lørdag, stolpen sto i veien for den totale katastrofen.

Jeg innbiller meg at vi som tilhører rørsla, i hvert fall tidligere, syntes det var litt stas at norske orienteringsløpere banka utlendingene. Nå er det neppe mange som bryr seg noe særlig, ikke jeg en gang. Det kan ha noe med medaljeflommen å gjøre.

SÃ¥nn sett kommer Petter Thoresen inn fra sidelinja i grevens tid og med stor interesse leser jeg et intervju o-skribenten Erik Borg har gjort med Thoresen i Aftenposten fredag 12. september.

Thoresen forklarer overfor Aftenposten at tyngdepunktet i orientering har forskjøvet seg fra Skandinavia, det har blitt mye tøffere å hevde seg enn før, og at til og med svenskene nå har lært å løpe i myr. Men han ser potensialet i det norske laget, det er noe uforløst der!

Jeg mener å ha hørt det før, ja jeg synes jeg har hørt det altfor ofte når dårlige internasjonale prestasjoner har blitt bortforklart på 2000-tallet, men jeg hadde aldri ventet å høre det fra Petter’n.

Petter Thoresen var som aktiv noe av det nærmeste vi kommer det som på friidrettsspråket kalles en frontrunner. En løper som har en eneste taktikk, å kline til fra start og la det stå til. Han demonstrerte front-runningen i all sin uovertruffenhet under VM i Skøvde i 1989 og gjentok det 10 år senere under Nordisk i Malvik.

9.09
15.21

Hvis du tror dette er vinnertidene for kvinner, de hadde i så fall vært ganske gode, fra et avslutningsstevne på Bislett sist uke, så tar du feil.

Hvis du gjetter at dette er tidene to av våre mannlige VM-deltagere har oppnådd på en oppmålt og sammenlignbar distanse i 2008, henholdsvis 3000 og 5000 meter, så har du bingo.

Orienteringsløp er ikke å løpe på flatt og fast underlag, det er ikke det, men når Petter selv inviterer til det, er det umulig å avslå invitten.

I 1987 ble det som den gangen var vårens internasjonale happening, den internasjonale vårlandskampen, arrangert i Halden. Truls Nygård holdt en glitrende oppvisning i Aremarkskogene den lørdagen. Senere det året løp ”Trulsen” på 13.45 på 5000 meter.

Tretten – førti – fem. Smatt på det.

Samtidig som ”Trulsen” løp fort uansett underlag, og synfarte og tegnet de nydeligste orienteringskart.

Jeg har for lengst gitt opp å skjønne hva som har skjedd på disse årene, men jeg tviler på at Johan Kaggestad, Olympiatoppens mann har resignert. Han er tross alt betalt for å gjøre en jobb mot de forbundene han har fått tildelt.

For dette er Johans kjepphest; fins det noen vettug grunn til at våre beste orienteringsløpere skal løpe så sakte i forhold til det selveste TIK-sjefen, Tore Sagvolden, gjorde for mange år siden? For uansett hvordan en snur og vender på det, her må det da være masse å gå på. Slik ville i hvert fall jeg sett på det.

Å nedvurdere tidligere tiders nivå er forresten en farlig øvelse, selv i en idrett som kan skjule seg bak det faktum at den er lite målbar.

Med franske Thierry i dag, er det lett å glemme at det også tidligere har vært gode løpere fra smale nasjoner. Noen nasjoner har kommet til, andre har blitt borte. Katalin Olah vant et par VM-titler på 1990-tallet, men hvor er Ungarn i dag? Og gjennom mange sesonger var de danske drenge Carsten og Allan alltid å regne med. Så vel i løypa som på banketten – vil jeg anta.

Jeg hadde ærlig talt forventet at Petter hadde sagt at i Trondheim skal vi tapetsere pallen.

Verken mer eller mindre.

Kommentar Hans L. Werp
Medlem av trenerforeningen i norsk orientering.
O-skribent siden 1965, med mer


******

Kommentarer publisert på OPN.no representerer på generell basis skribentens syn og ikke nødvendigvis OPN.no sitt ståsted.

 
 
 



Mulig relevante artikler