De beste presidentene orienteringsforbundet aldri fikk
Kåseri av Hans L. Werp

Jeg abonnerer på Dagsavisen, det som tidligere var Arbeiderbladet, og jeg leser med stor interesse kommentarene til politisk redaktør Arne Strand. Det er nok få stortingspolitikere som ikke gjør det samme, det som Arne Strand mener og skriver tillegges vekt.

Da Einar Førde gikk bort, formulerte Arne Strand seg på en måte som fortsatt huskes i de kretser:

”Einar Førde var den beste formannen Det Norske Arbeiderparti aldri fikk”.

Så elegant og kortfattet kan det uttrykkes av en som behersker politikken og det norske språk, og mer enn noensinne er det viktig å mene noe, også i norsk orientering.

Og hvem var de beste presidentene Norges Orienteringsforbund aldri fikk?

En av de som burde vært det, gikk bort rett før jul. Det var Hans Mathisen fra Porsgrunn. Med den entusiasmen og interessen Hans hadde for o-idretten og med den intellektuelle kapasiteten han var i besittelse av, fortoner det seg litt merkelig – nå – med flere tiårs avstand til den epoken, at han aldri tok steget helt til topps.

Forklaringen er nok ganske enkel, lederemnene sto i kø i norsk orientering på denne tiden, det gikk etter hvert oppover, bratt oppover og på mange måter kan det fortone seg enkelt å være leder i slike epoker. I ettertid blir du bedømt etter resultatene og når oppslutningen i disse årene slo alle rekorder og de aktive vant det meste, kanoniseres lederne. Hva om de hadde opplevd motgang, hadde de da stått igjen som like betydelige?

For å streife inn på Arne Strands felt, hadde Einar Gerhardsen blitt ansett som like betydelig uten den enorme oppturen det norske samfunnet opplevde i etterkrigsårene? Interessant!

Men Hans Mathisen var altså der likevel, det fortalte Kåre Holt Hansen meg nylig. Kåre var først visepresident under Leif A. Karlsen og siden president i NOF. De to østfoldingene styrte NOF-skuta stødig på 1980-tallet.

Kåre sa det slik: ”Det var alltid godt å vite at vi hadde Hans i salen under tingene. Vi visste at vi alltid hadde en sterk støttespiller i betydningsfulle saker for norsk orientering i Hans”.

Men det er flere presidenter vi burde og skulle ha hatt. Det er først og fremst Dagfinn Øksenholt fra Skien, som nærmest var klarert som NOF-president midt på 1990-tallet. Men det skjedde ett eller annet jeg aldri har fått tak på, Dagfinn ble på en eller annen måte skviset ut.

Beklagelig, for nå begynte pila for alvor å peke nedover for norsk orientering, og Dagfinn var utvilsomt i besittelse av den intellektuelle kraften og de evnene som en leder for øvrig bør inneha. Mannen fra Sneltvedt i Gjerpen kom inn som varamann på Stortinget allerede som noenogtjueåring og var i likhet med Leif A. Karlsen en dreven kommunepolitiker.

Ja, Dagfinn suste også rett inn i kommunestyret ved siste valg etter å ha bli kumulert fra en plass langt nede på Arbeiderpartiets liste.

Årene og toget har gått og vi får glede oss over at Dagfinn Øksenholt i dag sørger for at resultatsystemet fungerer i store og små o-løp rundt om i landet.

Det blir som med jordbruksoppgjørene, det ble sagt at det bare var Vårherre og statssekretær Per Harald Grue i Landbruksdepartementet som klarte å holde orden på dem. Til slutt ga også Vårherre opp.

Slik er det med også med tidtakingen på norske o-mesterskap, Vårherre har nok for lengst kastet inn håndkleet, og da er det bra vi har Dagfinn.

Sist helg var jeg med og arrangerte NM i skiorientering. Etter løpet tok jeg en skitur i løypene og traff på Hans Roar Bakken, som også hadde arrangert og var ute i samme ærend.

- Det er ett verv du aldri har hatt, og det er å være president i NOF, sa jeg.

Hans Roar vikarierte som generalsekretær i NOF en tid på 1980-tallet og fikk der som andre steder han har vært de beste skussmål.

- Det blir aldri aktuelt, sa Hans Roar, og la den ballen død der og da i løypenettet i eikerskogene. Og jeg tenkte med meg selv, jeg er enig, det er ti år for seint. Men jeg er ikke i tvil om at Hans Roar på det rette tidspunktet ville blitt en ypperlig president. Det hadde også Erik Grorud fra Haslum, sterk kretsleder i Oslo og Akershus på 90-tallet blitt, om han hadde villet. Men Erik ville ikke.

Hvilke utfordringer står norsk orientering overfor i dag? Det er vel på mange måte likt en bransje jeg kjenner, avisbransjen. Det lekker på alle kanter og skylden ligger nødvendigvis ikke på de lederne vi til enhver tid har valgt.

Vi har langt færre aktive klubber enn før, de sportslige resultatene kunne vært bedre. Men det mest alvorlige; deltagelsen i terminfestede løp går ned – og ned.

Det er alvorlig fordi forbundets og klubbenes økonomi i stor grad er knyttet opp mot aktivitet. Færre deltagere i klubbenes løp gir mindre omsetning, mindre penger til kart. Forbundet får mindre inn i løpsavgift.

For å vende tilbake til politikken, i Arbeiderpartiet het det gjerne, ”noen har snakket sammen”. Det er ikke noe negativt i det, det betyr bare at en bryr seg.

Men vi diskuterer altså norsk orientering, noen av oss. Hvem det er kan være det samme. Synspunktene er nok til en viss grad sammenfallende.

Realismen er også tydelig tilstede. Ingen tror at oppslutningen noensinne kan bli så stor som den var i glansperioden.

På den annen side, oppslutningen har falt såpass mye, at det ikke burde være umulig – ved å ta de rette grepene – å øke oppslutningen igjen. Vi mener vel at orientering som idrett har et større potensial enn hva en får ut av idretten i dag.

Men det ligger samtidig en del utfordringer her, ikke minst å spille på lag med de bevilgende myndighetene, vi har for eksempel et stort etterslep på kartsiden.

”Idretten har ingen ting i Kulturdepartementet å gjøre, når vi ikke har et idrettsdepartement burde den ligget under Helsedepartementet”, sa ishockeypresident Ole Jacob Libæk forleden.

Idrett er helse – breddedelen i hvert fall. Orienteringsidretten burde ha mer å hente enn hockey der. Men Libæk har et stort poeng.

Men jeg startet altså med å skrive om presidenter vi burde ha hatt, og vil runde av med presidenter og ledere vi ikke må miste. Fins de?

Ser vi noen når den nåværende presidenten Elin Sjødin Drange og visepresident Svein S. Jacobsen, takker for seg? Det kan bli våren 2010, eller det kan bli våren 2012, altså etter VM i Trondheim.

Jeg tviler på at Svein tenker opprykk, men denne tungvekteren i norsk næringsliv, og som for øvrig tok bronsen under VM i Skottland for vel 32 år siden, ville selvsagt vært en fremragende mann. Men hadde Svein ønsket det, hadde han vært president i NOF for lengst. Og da er vi over på storhetstida i norsk orientering og de som sto for den, idrettslig.

Jeg ser vel først og fremst en kandidat: Tore Sagvolden, nåværende leder for TIK. Tore er oppflasket i det som i sin tid var landets beste bredde- og ungdomsklubb, Oppsal. Det er en god ballast å ha med seg, det. Tore nyter stor respekt, han ville være en bra mann på toppen av norsk orientering.

Fins det andre? Ragnhild Bratberg framsto som en meningssterk lederskikkelse da hun var aktiv. Fulgte opp noen år etter den aktive karrieren, men virker ganske perifer nå. Ragnhild er visst mest engasjert i ski for tida.

Ellen Sofie Olsvik var innom NOF-styret på slutten av 1990-tallet. Også hun er blitt mer anonym.

Men det er en fra denne epoken som har gått den andre veien, som i mine øyne står fram som et sterkere og sterkere lederemne, om ikke nødvendigvis helt på toppen. Det er Morten Berglia.

Morten er utvilsomt den sterkeste fagmannen på kart og løyper som vi har her hjemme. Lokalt er han hjernen bak et utrolig skiløypesystem i Øvre Eiker og over mot Kongsberg. Morten har tatt fightene med kommunen, mange slag har han vunnet og noen har han tapt. Han er sterk idrettspolitisk og orienteringspolitisk.

Slik kan vi leke tanker om framtida i norsk orientering og jeg slutter der jeg begynte – med en Mathisen. Knut Wiig Mathisen leder ungdomssatsingen i Vestfold/Telemark sammen med et annet kjent navn fra glansperioden, Stein Martinsen.

Jeg kjenner ikke Knut, men vil være forundret om ikke også han har dratt med seg noen gode lederegenskaper fra opphavene.

Framtida altså, og jeg husker fremdeles et uttrykk Leif A. Karlsen likte å bruke.

”Framtida begynte i går”.

Hans L. Werp - e-post: hanswerp(at)online.no
Medlem av trenerforeningen i norsk orientering.
O-skribent siden 1965, med mere.

******

Kåserier, kommentarer og lignende publisert på OPN.no representerer på generell basis skribentens syn og ikke nødvendigvis OPN.no sitt ståsted.