Glimt fra mesterskapet i 1965 (NOF-posten). Vi ser Marit Økern Jensen på vei mot mål, Ola Skarholt som gratuleres av sin daværende frue, Randu Quenild, Tore Langaard, rekke 2, Kirsti Larsen, målområdet (orientering var ingen stor publikumsidrett i 1965 heller), Åge Hadler som intervjues, Stig og Ola som konstaterer hvor lite to sekunder er, til høyre kona og datteren til NOF-postens utsendte, Harry Lagert, nederst Jostein Nilsen og sist, Eli Skogsrud (bronse) og Ingrid Thoresen (sølv).

---

Absolutt nostalgi: NM i Høiåsmarka 1965

For en juniorløper på 1960-tallet var NOF-postens kartbilag et virkelig høydepunkt. Kartet med inntegnede løyper og veivalg fra NM og andre store begivenheter, ble studert nøye. Var det slik de store gutta gjorde det! Tenk om en kunne bli som dem en dag?

I 1965 var jeg 18 år og Y.jr som det het den gangen. At jeg faktisk skulle få anledning til å løpe i samme stafetter og klasse som Stig Berge, Ola Skarholt og Åge Hadler bare noen få år senere og til og med være på fornavn med dem, var fullstendig fjernt for meg. For dette var atleter i en helt annen liga enn en skarve juniorløper fra Eiker.

Nei, det nyttet ikke å drømme!

Likevel slår det meg i dag, når gapet mellom junior og senior virker større enn noen gang, at mange i min generasjon tok steget ganske lett. De tok kanskje det første senioråret litt pent med noen løp i M1 (A-klassen den gang) og M2 (B-klassen).

En seier i M2 ga selvtillit, da prøvde vi oss i M1 og den lengste løypa neste gang. Det var kanskje noe annet vi gjorde som var ganske lurt også:

Vi satte oss realistiske mål og var fornøyde om vi oppnådde dem. I dag er det mange som skal bli verdensmestere, men 3-4 år senere er de borte fra orienteringen. Det er nå min erfaring.

Nok om det. Den strålende høstsøndagen 19. september 1965 møttes den norske o-eliten til NM i Høiåsmarka nord for Halden. Området har de fleste o-løpere et forhold til. Resultatlista forteller om 107 herrer og 55 damer som fullførte.

Kartet var typisk for sin tid. Spesialkonstruksjon ved FOTO-KART Kongsberg, som var eneren på dette og så hadde to ildsjeler i HSK synfart og rentegnet det, Larry Erntzen og Hans Køhn.

Men det er klart, målestokken 1: 20 000 hadde sine begrensninger. Legg merke til at det ikke er markert stup på kartet. Det er åpenbart at det medførte ekstrasvinger for å komme opp/ned. Her forsvant nok noen minutter for de fleste selv om de sjanset på å hoppe ned til dels høye skrenter og mindre stup. Trønderne var først ute med å tegne inn stup på kartene.

De innså at det var nødvendig i en del terreng, blant annet i Skjelstadmarka der Magne Lystad vant Nordisk i 1957. Terrenget er som et ”syskrin”. Mange ganger kunne postplasseringen bli litt spissfindige i forhold til kartet for øvrig.

Postene var i 1965 fortsatt markert med to flagg stående i 90 grader. En av favorittene, Peer H. Staff, så ikke flagget på en av postene i NM, en ”bustegran” skygget og Staff forsvant ut av tetbildet der. Senere på høsten vant Staff det nordiske mesterskapet på Eiker.

I herreklassen ble kampen om kongepokalen en thriller mellom de to som ble regnet som Magne Lystads kronprinser, Stig Berge og Ola Skarholt. Begge trøndere for øvrig. Berge hadde vunnet under ufyselige forhold i Malvik året før, og var ute etter si andre kongepokal. Men den hadde også den tidligere Freidig-løperen, Ola Skarholt, nå i BUL, Oslo, lyst på. Berge startet først av de to og kom i mål på en sterk tid, trolig det som kunne være en vinnertid. NTHI-løperen meldte om et godt gjennomført løp.

Så ble Skarholt meldt, og det var klart at det sto om sekunder. Skarholt skjønte også det, og ga absolutt alt inn under målseilet.

Nå ble det febrilsk i sekretariatet. Her måtte alt sjekkes, for det sto om Kongens pokal. Finregningen ga Skarholt tida 1.48.16, to sekunder bedre enn Berge.

Bronsen gikk til førsteårssenioren Åge Hadler fra Bergens Turn, vel halvannet minutt bak de to kamphanene. Nå skulle det vise seg at det ble Hadler som overtok kongetronen i norsk orientering etter Magne Lystad som egentlig hadde trappet kraftig ned i 1965. Lystad tok imidlertid en åttendeplass i Halden, og ble dermed uttatt til Nordisk på Eiker. Til alles forbløffelse sikret Magne seg en bronsemedalje der.

15 mann var inne på de første 10 minuttene bak vinneren i den 14.1 km lange løypa.

I dameklassen var det lenger mellom båtene, men Marit Økern Jensen vant ikke overraskende et nytt mesterskap og sin andre kongepokal. Nummer to skulle vi også få høre mer til, Ingrid Thoresen, senere Hadler.

Fortsetter nedenfor kartutsnittet

Utsnitt av kart og løype - Klikk her for større del av kartet/løypa som pdf-fil.

Hvordan orienterte folk den gangen? Svaret er ganske enkelt; de ”kjørte” kompass. Løypa i Høiåsmarka kan ved første øyekast virke ganske enkel, men på 1: 20 000 og uten store markeringer som hogstfelt og grønt, det kom først lenge etterpå, måtte en ”holde i skaftet” som det het. Det var fort gjort å havne på viotta og da var det vanskelig å lese seg inn. Mistet en kartkontakten, gjaldt det å stirre stivt på kompassnåla, kjøre på, og håpe at en kunne ta seg inn på en tydelig detalj lenger framme.

”Småsleiver” på postene kunne være ett minutt eller to, mange ganger hadde en flaks om det ikke ble 10 minutter.

Ola (Skarholt) var en typisk kompassløper som også taklet svenske kart på en utmerket måte. Han løp støtt på kompasset og telte ofte skritt hele veien. Da visste han til enhver tid omtrent hvor langt han var kommet.

Ola vant svenskelandskampen i Fredriksberg 1970, det var en stor prestasjon av de norske å slå svenskene på hjemmebane den gangen.

Åge Hadler kom med noe nytt, han kjørte også på kompasset, men sjekket kartet hyppig. Dessuten gjorde han oppholdet på postene kortest mulig, han hadde alltid utgangsretningen klar og stoppet knapt.

Jentene hadde sitt å stri med på den tida. Det var fortsatt liten aksept for kvinneidrett. Marit Økern måtte vinne NM to ganger for å få sin første kongepokal. Vi kan si at norsk kvinneidrett fikk sitt gjennombrudd med stafettsølvet som ”jentut’n” tok i VM i Holmekollen 1966.

Først da ble jentene anerkjent og da gikk det fort. Allerede noen år senere ble vi komfortable med navn som Grete Andersen (Waitz) og Ingrid Christensen (Kristiansen).

Men jeg tviler på om det fins så mange norske o-damer i dag som ville slått Ingrid Hadler på ren løping. Ingrid var et ekstremt idretts- og løpstalent, norsk juniormester i terrengløp og det fins et filmopptak av Ingrid fra innspurten i Friedrichsroda, DDR 1970 der hun parkerer flere gode herreløpere. Fantastiske bilder! Ingrid vant for øvrig her.

Hvordan og hvor mye trente løperne den gang? Det var nok litt forskjellig. De fleste var glade amatører, selv de beste studerte for full fart eller var i fast arbeid med full dag og arbeidsuke.

Ola Skarholt var en sterk løper og hevdet seg godt i fjelløpene som BUL og Dagbladet arrangerte på denne tida. Her møttes friidretts- langrenns- og o-eliten.

Aller best var allroundere som Halfdan Kluften, Arne Dragset og Halvard Kauserud. Åge Hadler trente med BUL og Tjalve i Frognerparken om vinteren og fikk god matching der. Åge trente ikke de største mengdene, men det gikk fort. Han stilte opp i KM i terrengløp for Oslo, noe som var prestisjefylte oppgjør den gang med masse landslagsfolk i friidrett på plass, og tok medalje.

Ellers rådet det den gangen som nå den totale forvirring når det gjaldt trening.

Intervallepoken, som hadde rådet til inn på 1960-tallet, var blitt fortrengt av langkjøringsprinsippene som stammet fra Australia og New Zealand. Men folk rota fælt og hadde stadig nye ideer, det er vel slik det skal være!

De norske o-toppene var først og fremst o-løpere, men det fantes en del o-løpere som kanskje var vel så mye løpere. Det fortelles om en av disse at han en periode bodde og jobbet på Harestua, men hadde forloveden boende på hybel i Oslo. Vedkommende løp gjennom Marka til Oslo etter arbeidstid. Morgenen etter gjaldt det å komme tidlig i gang, for da løp han samme vei tilbake og stilte presis på jobben!

Kanskje ikke så mange som ville gjort noe slikt i dag?

En ting kan vi med sikkerhet si var langt bedre før: Pressedekningen!

Med tilgang på Aftenpostens Arkiv konstaterer jeg at avisas utsendte, Per Biørn Amundsen sammen med sin fotograf har fått en hel side i helformat å boltre seg på. I dag er et NM i orientering knapt verd en plass på resultatbørsen!

Av Hans L. Werp